Rektor Sigmund Grønmo har i første del av sin rektorperiode gjort en stor innsats for å profilere UiB på likestilling. Det er viktig og tiltrengt siden UiB i mange år har hatt en meget lav andel av kvinner i faste vitenskapelige stillinger og en begrenset innsatsvilje når det gjelder å støtte opp om kjønnsforskning. Rektors innsats har derfor blitt lagt merke til og høstet anerkjennelse ved de andre universiteter. Men det ser dessverre ut til at han har et langt lerret å bleke når det gjelder interne forhold. I universitetets egen nettavis På høyden - som også er et viktig ansikt utad for UiB - har jeg de siste dagene møtt en holdning hos journalister og redaktører som jeg knapt trodde mulig på et norsk universitet i dag:
På den internasjonale kvinnedagen 8.mars var jeg invitert til å innlede på et seminar arrangert av SKOK og Rokkan-senteret om likestilling i forskning. Innlederne var bedt om å tenke igjennom kjønnslikestilling i forskning i forhold til andre mulige diskrimineringsdimensjoner som klasse, etnisitet, seksualitet, funksjonshemming osv. Jeg syntes dette var en spennende utfordring og la derfor mye arbeid i å analyse problemstillingen og gjøre meg opp en mening om det. Foredraget ble tatt i vel imot og høstet mange hyggelige bemerkninger fra deltakerne etterpå. Etter meg skulle journalisten Jon Hustad snakke. Han hadde ikke noe manus, men kåserte litt om sine personlige erfaringer med menn og kvinner. Det var mye stereotypier og ingen dokumentasjon, og det hele fremsto i en pussig motsetning til hans ellers varme forsvar for faglig kvalitet. Dernest holdt Cathrine Holst fra SVT et utmerket foredrag hvor hun gikk grundig inn på de ulike kritikker som har vært rettet mot meritokratiet. Og til sist kom Dag Øistein Endsjø fra IKRR som snakket på generelt grunnlag om diskriminering og menneskerettigheter.
På høyden var tilstede under seminaret, men den utsendte unge mannlige journalisten vurderte at det bare var de to mennene som var verdt å skrive hjem om fra dette 8.mars arrangementet. Hustads kåseri fikk hovedoppslaget, og deretter fulgte en omtale av Endsjø som i følge journalisten var den eneste som hadde snakket om annet enn kjønn som diskrimineringsdimensjon. Den unge mannen hadde altså hverken fått med seg Cathrine Holsts eller mitt innlegg, og heller ikke at jeg hadde brukt omtrent halvparten av tiden til å analysere de ulike diskrimineringsdimensjoner i forhold til hverandre. Konsekvensen av at arrangørene hadde invitert menn til å innlede på kvinnedagen ble altså at de kvinnelige innlederne ble fullstendig usynliggjort i omtalen. En slik journalistisk seleksjon er i seg selv oppsiktsvekkende, men at den fremkommer på et 8.marsseminar hvor selve tema er likestilling og diskriminering på universitetet er på grensen til det absurde. Det er mulig at problemet henger sammen med at journalisten trengte vitser og enkle powerpoints for å forstå hva som ble sagt. Kanskje bør På høyden vurdere å legge listen høyere når de ansetter journalister på en universitetsavis og når de fordeler arbeidsoppgaver?
Men selv minimal likestillingsbevissthet må også ha manglet hos den redaktør som godkjente denne sterkt kjønnsdiskriminerende teksten til UiBs nettside. Først etter å ha blitt gjort oppmerksom på det av noen forbløffede lesere, bad redaktøren journalisten om et litt mer balansert referat. Da fikk Cathrine Holst plass, med tre korte avsnitt som ga et ganske forvrengt bilde av hennes foredrag (journalisten hadde plukket to poenger som passet for hans eget perspektiv: at likestilling kunne gå ut over menn og at det var kvinner som holdt hverandre ute). Mitt foredrag kunne den unge mannen, selv på redaktørens oppfordring, dessverre ikke huske noe fra. Jeg ble derfor bedt om selv å skrive noen linjer om hva jeg mente om likestilling, og gjerne kommentere spesielt Endsjøs innlegg. Under sterk tvil sendte jeg noen linjer om det innlegg jeg hadde holdt – og det fikk så lov å stå i en boks litt på siden av den fortsatt sterkt kjønnsdiskriminerende og feilaktige artikkelen. En såkalt ”B-sak” i følge redaktøren. Jeg skrev tilbake og spurte om ikke artikkelen (”A-saken” antar jeg?) burde skrives om, men det så redaktøren ingen grunn til. Artikkelen var jo den unge mannens verk og den kunne hun ikke si noe på. Så nå måtte jeg virkelig være fornøyd! Den påtroppende redaktøren meddeler meg i dag 12.3 i sin oppsummering av forløpet: ”Saken slik den står inneholder ingen brudd på juridiske eller etiske prinsipper innen journalistisk praksis”. Ja vel, så vet man det i tillegg.
Jeg ønsker rektor Grønmo all lykke til med sitt viktige arbeid med å øke forståelsen for likestilling og antikvert kjønnstenkning på UiB. Men hvis På høydens redaksjonelle linje avspeiler holdningene på universitetet er det jammen langt frem.