I en fyldig På Høyden-reportasje redegjøres for en ansettelsessak ved Institutt for Sammenlignende Politikk hvor en av søkerne påklager saksbehandlingen, der det er gjort formelle feil og sluttresultatet ansees urettferdig. Det var 10 søkere til stillingen; 5 av disse ble vurdert og av disse ble 3 (A, B og C) invitert til prøveforelesninger. Bedømmelseskomiteen anså søkerrne A & B signifikant bedre enn C men sluttresultat ble at C fikk jobben. Søker A trakk seg og B har anket saken både internt UiB og til Sivilombudsmannen.
Et under på Nygårdshøyden
Med de omfattende ansettelsesprosedyrer skulle en tro at det ikke var mulig å lage “gull av gråstein”, men i praksis synes dette dog enkelt. Instituttstyrer (Lise Rakner) overkjører de sakkyndige og erklærer på egen hånd at den faglige forskjellen mellom nevnte kandidater er ringe slik at kjønnskvotering kunne komme på tale. Saken sendes så Likestillingskomiteen (Inga Berre) som selv skriver innstilling i saken, støttes så av nemda, før den sendes tilbake til Rakner og Instituttet. Derfra med påtegning & anbefaling til Fakultetsstyret som innstiller kandidat C som no #1 til stillingen - enstemmig vedtak dog lang debatt.
Skammelig saksbehandling
Søkerne til nevnte stilling har neppe hatt noen ønsker om å bli blandet opp i denne saken – det føles nok ubehagelig med mediaeksponering og stigmatisering for søker C som er tildelt stillingen. De som ligger bak denne triksing med saksbehandlingen, dvs si styrer Rakner og Berre, dekker seg ved å klasse sine opplegg “personalsak” og dermed blokker for innsyn. En parallel er Sudbø-saken med eklatant forskningsfusk. Sudbø hadde jo flere medforfattere på sine publikasjoner, men disse “gratispassasjerer” forble anonyme da avsløringene kom.
Kvinner i akaademia – overraskende få av dem
Statistikken her er klar; omtrent lik fordeling av kvinnelige og mannelige studenter nå men fordelingen er meget skjev når det gjelder vitenskaplige ansatte, det vil si 15 – 25 % kvinner. Forklaringen som postuleres i mer ekstreme miljøer er at dette skyldes mannssjåvinisme og diskriminering som neppe er riktig. Altså, i perioden 1965/75 ekspanderte våre kjerneuniversiteter (UiB, UiO og NTNU) med mange nye stillingshjemler, men dengang var det få kvinnelige studenter. Etter rundt 1975 var det tilnærmet ansettelsesstopp, og dette vedvarte frem til rundt 2005 da mange vitenskaplige ansatte ble pensjonister. Antallet kvinnelige studenter økte raskt i perioden 1980/2000, men dette ga altså ikke tilsvarende uttellinger ved ansettelser. Dette er synd, siden kvinnelige studenter er “second to none” når det gjelder faglig dyktighet.
På en annen side, en forskningskarriere betinger en kombinasjon av talent og hardt abeid over mange år; min og andres erfaring synes å tilsi at kvinner er mindre motivert for en slik satsning enn menn. Over tid vil vi nok få en mere jevn fordeling her; “det går seg nok til”, som en sier i nord. Løsningen er ikke kvotefordelinger på bekostning av faglig dyktighet – ofte forsøkt men mislykket i praksis
Fusk i forskning – lite gjennomført
I motsetning til kriminelle som forsøker å skjule sine ulovligheter må fuskeforskere publisere sine resultater for å få kreditt for dette. Dette er jo ekstrem risikosport som demonstrert i Sudbø-saken. På den annen side, forskere er jo ikke mer ærlige enn folk flest, så juks forekommer og da spesielt ved ansettelser som i denne saken. For eksempel; på 1970-tallet var det ikke uvanlig at betenkningen (stillingsbeskrivelse) var så detaljert at det eneste som manglet var navnet på kandidaten som skulle ‘belønnes’. Om ikke dette gikk, så kunne en finne frem til en ‘fleksibel’ bedømmelseskomite. Og om også dette slo feil ble det forsøkt med finurlig sluttbehandling. Her er det ofte den uskyldige søkeren(e) som havner i ‘klistret’ med negative eksponering i forskjellige fora, mens manipulatoren forblir anonym med henvisning til ‘personalsak’.
Personalsaker i media – en uting og negative Akademia eksponering
Dette er også universitetets offisielle politikk slik at en nekter innsyn ved henvisning til “personalsak” men dette løser jo ikke problemene som kan oppstå ved ansettelser. Mange universiteter har forlengst løst dette problemet, ikke ved kompliserte regeler, men enkelt ved å minimalisere instituttenes innflytelse i ansettelsesprosessen. For eksempel, ved Universitetet i Uppsala er det en egen fakultetsnemd som har ansvaret, og instituttet bes fremme forslag til betenkning og sakkyndige. Viktig, nemden innhenter også tilsvarende forslag fra andre institutter og dels eksterne institusjoner. Andre universiteter har tilsvarende ordninger eller delegerer denne myndigheten til rektor og dekan. Felles for alle “løsninger” her er at slike problemer er diagnosert til intriger på instituttnivå og løsningen er/var å minimalisere instituttinnflytelsen.
Sluttbemerkninger
Det er lite ønskelig at ansettelsessaker havner i media med dels negative konsekvenser for akademia per se og ikke minst skaper dårlige samarbeidsklima internt. De uskyldige søkerne havner ofte i ‘klisteret’ mens manipulatorene gjemmer seg bak finurlig saksbehandling og blokkering av dokumentinnsyn. Praksis ved mange andre universiteter løser de fleste slike problemer enkelt ved å minimalisere subjektive innspill fra instituttet per se. Fint om denne problemstillingen kan eksponeres i den pågående valgkampen mellom de to kandidatene til ny rektor ved UiB.
Eystein S. Husebye, sr (prof. emeritus)