Klimamodeller på tynn is

I På Høyden 11.5 svarer Bjerknessenteret (BS) på spørsmål om sammenhengen mellom CO2 og global temperatur som vi har etterlyst i tidligere leserinnlegg. Forventet økning i global temperatur med dobling av CO2 oppgis til å være 3 grader med en usikkerhet på 1.5 grader. Dette i følge den siste rapporten til IPCC fremlagt i 2007. BS hevder å være ukjent med resultat som går mot dette. På spørsmålet om hvor mye av oppvarmingen som skyldes den direkte effekt av CO2 og hvor mye som skyldes positiv tilbakekobling, viser BS til simuleringer der CO2-innholdet ble doblet og tilbakekoblingsprosessene holdt konstant. Simuleringene ga som resultat at ca. halvparten, dvs. 1.5 grader skyldtes den direkte effekten av CO2. Når det gjelder vårt siste spørsmål om forenklinger og parametriseringer i klimamodellene, mener BS at dette blir for komplisert å forklare i et leserinnlegg og henviser oss til lærebøker og kurs.

Når det gjelder sammenhengen mellom temperatur og CO2, baserer klimamodellene til IPCC seg på en empirisk ligning der strålingspådraget øker proporsjonalt med den naturlige logaritmen av CO2-konsentrasjonen. Proporsjonalitetskonstanten som brukes, har blitt nedjustert over tid og må nok videre ned siden temperaturen ikke har steget på 10 år på tross av sterkt økende CO2-konsentrasjon. Dette understreker at klimafølsomheten for CO2 dreier seg om empiri og ikke naturlover slik BS har hevdet i sine tidligere innlegg. De høye prognosene for global temperatur fra modellene fremkommer ved å ekstrapolere CO2-konsentrasjonen (eller simulere som BS skriver i sitt innlegg). Flere klimaforskere har for øvrig satt spørsmålstegn ved den høye klimafølsomheten for direkte og indirekte bidrag fra CO2 som benyttes for klimamodellenes prognoser. Roy Spencer som er en av hovedpersonene bak en av seriene med globale temperaturberegninger fra satellittmålinger, har i et nytt arbeid med Braswell [1] funnet en øvre skranke på 0.5 grader ved dobling av CO2-konsentrasjonen. Dette inkluderer tilbakekoblinger og er kun en tredjedel av den nedre skranke (ved 90 % sannsynlighet) som IPCC og BS opererer med. Resultatet forklarer hvorfor samtlige av IPPCŽs klimamodeller gir for høye verdier for fremtidige globale temperaturer. Arbeidet antyder også at usikkerheten i klimamodellene er langt større en det anslaget som beregnes ved å midle over forskjellige klimamodeller og se på variasjonen rundt denne middelverdien. Problemet med IPCCŽs måte å anslå usikkerhet er at alle modellene er bygget over omtrent samme lest og benytter samme datagrunnlag i modelleringen. Samme systematiske feil kan dermed forekomme i alle modellene. Ekstrapoleringen av CO2 i modellene til fremtidige CO2-konsentrasjoner, øker usikkerheten i prognosene.

Konklusjon: Klimamodellene er ikke brukbare for prediksjon av fremtidig klima og heller ikke som grunnlag for viktige samfunnsmessige beslutninger. Månelandingsprosjektet på Mongstad er eksempel på ekstrem sløsing med fossil energi for å hindre en høyst usikker CO2-skapt global oppvarming. Vi bør heller satse på utvikling av nye former for energi og metoder for å redusere energiforbruket.

1 Spencer, R. W., and W. D. Braswell (2010) On the Diagnosis of Radiative Feedback in the Presence of Unknown Radiative Forcing, J. Geophys. Res., doi:10.1029/2009JD013371, in press.