Instillingen ble sirkulert på e-post til alle ved Kjemisk institutt 8. juli, med høringsfrist 19. august.
Som jeg leser denne instillingen, reflekterer den en stor tretthet hos administrasjon og ledelse, og et ønske om å kunne legge ansvar for den grunnleggende aktiviteten på enkelte utpekte personer. Dette kan være en forståelig konsekvens av styringspresset som Universitetet utsettes for, men jeg ser potensialet for at det foreslåtte systemet kan misbrukes og ha svært negative konsekvenser, og at det ikke ligger noe realistiske muligheter for grunnplanet på instituttet å delta demokratisk i prosessene og avgrense negativ effekter hvis den fremlagte skissen blir iverksatt som foreslått. Dette bygger jeg på følgende forståelse av komiteens foretrukne modell:
Instituttlederen ansettes, og tilsettes av kollegiet etter instilling fra dekanus. Instituttlederen utpeker ledere for seksjoner/forskningsgrupper, og danner en ledergruppe for instituttet som kun består av personer han har utpekt (institutt-regjering). Instituttleder rapporterer til dekanus. Det finnes ingen valgte representanter eller organer med myndighet på instituttnivå.
Dekanus ansettes (av kollegiet?) og utpeker prodekaner som sammen med instituttlederene utgjør en ledergruppe på fakultetsnivået. Det finnes ingen valgte representanter eller organer på fakultetsnivå.
Kollegiet synes fortsatt tiltenkt å være et valgt organ, og blir dermed det eneste nivå med demokratisk representasjon.
Det etableres en instituttforsamling etter allmøteprinsipp. Instituttforsamlingen har uttalerett ved i forbindelse med ansettelse av instituttstyrer som eneste formell funksjon.
En slik organisering står for meg som svært sårbar i forhold til intern klikk-dannelse og nepotisme. Instituttlederen blir avhengig av et godt forhold til dekanus, som har stor påvirkning på hvem som blir tilsatt(og fornyet) som instituttleder. Dekanus har fordel av å ha en ledergruppe som ikke opponerer eller har egne posisjoner. En slik organisering tror jeg kan tiltrekke mennesker som ønsker makt på egne vegne, ikke bare dem som har et idealistisk ønske om å styre arbeidplassen sin på en bedre måte. Innstillingen inviterer direkte til det, ved å si at “Hovedvirkemiddelet for å gjøre stillingene attraktive vil være å gi instituttlederne større fullmakter…..”( s. 3). Koplet opp mot den økte vekten på resultatevaluering hvor en viss subjektiv vurdering ikke er til å unngå, vil muligheten for maktmisbruk og ødeleggende effekter på grunnnivået for forskning og undervisning være betydelig. På Kjemisk institutt sliter vi fremdeles med sen-virkninger av konflikter som fulgte av destruktive strategivalg og personal-behandling i tiden før “demokratiet” da en professor var permanent tilsatt som instituttstyrer. I den modellen som foreslåes her kan instituttlederen riktig nok bare sitte maksimum i 12 år, men kan gjøre mye skade i den tiden !
Som jeg ser forslaget, er instituttforsamlingen den eneste demokratiske motvekten som er lagt inn i den skisserte modellen. Den skal ha uttalerett i forbindelse med ansettelse av instituttlederen. Dette synes meget svakt som påvikningsfaktor. I hvilken grad en slik uttalelse blir vektlagt, synes avhengig av dekanus, som jeg ikke kan se er en uavhengig person innen denne modellen. Videre sies det (s. 3) at “Det skal også legges vekt på studentenes og de ansattes vurdering av både arbeidsforholdene og trivselen ved instituttet”, men dette presiseres ikke med organ og myndighet, og gies dermed intet reelt innhold.
Jeg har ikke tro på at det å totalt fjerne det demokratiske elementet i styringstrukturen er nødvendig for å få bedre resultater i form av “økt vektallsproduksjon og bedret forskningskvalitet” (s. 5). Det kan derimot i stor grad gi en avmaktsfølelse hos oss som driver forskningen og undervisningen, og føre til ansvarsfraskrivelse og passivitet. Våre innspill har jo ingen plass i styringen likevel ! Skal instituttleden så svare med å pålegge sine underordnete å levere forskning av høy kvalitet og inspirerende undervisning, på samme måte som han kan fordele upopulære arbeidsoppgaver?
Når det gjelder rekrutteringsnivået, dvs. stipendiater, post-doc.er og prosjektforskere, så er disse gruppene helt usynlige i det fremlagte dokumentet. De skal tydeligvis ikke ha noen formell kanal for innvirking på instituttets strategier og saksbehandling i det hele tatt, selv om de er de mest “mobile” av det vitenskapelige ansatte og og dermed ofte også de mest oppdaterte og kreative forskerene som er tilgjengelige. Dette er ikke motiverende, hverken for arbeidet eller rekrutteringen !
Jeg mener at det fremlagte forslaget må modifiseres slik at det sikrer en rimelig grad av påvirkning fra de ansatte på alle nivåer i ledelsen. Dette vil styrke ansvarsfølelsen for arbeidplassen og resultatene, og sikre innsyn i prosessene slik at ting som oppleves som uheldige på grunnplanet kan endres eller begrenses i tid og omfang. Dette kan lett kombineres med en ansatt leder, for eksempel ved at instituttforsamlingen fungerer som generalforsamling hvor instituttlederen står ansvarlig overfor de ansatte for instituttets drift og resultater en gang i året, og at instituttforsamlingen gies reell myndighet, minst som vetorett i styrervalg og ved andre sentrale veivalg, og generell forslagsrett. Studenter og ansatte velger representanter som inngår i ledergruppen. En slik organisering er vanlig i andre deler av samfunnet, mens den totalitære modellen som foreslåes i instillingen, meg bekjent, ikke inngår i vanlige organisasjonsmodeller.
Jeg mener også at høringsfristen må utvides ut over ferietiden, f.eks. med 1 måned, slik at det blir mulig med en reell meningsutveksling rundt innstillingen. Jeg synes ikke det er tilstrekkelig at komiteen og fakultetet har “opplevd en økende aksept for behovet for en ny instituttlederrolle”, og synes å fornemme “at der i fagmiljøene også er aksept for …… at instituttleders overordnede organ skal være på fakultetsnivå” (s. 16).