Kommentar til ”Syv ganger tre svar”

Jeg har med interesse lest artikkelen ”Syv ganger tre svar” som inneholder en oppsummering og fortolkning av de svarene kandidatene ved rektorvalget har gitt til de sju spørsmålene de fast vitenskapelig tilsatte stilte i et debattinnlegg før påske. Artikkelen er godt og balansert skrevet, men de fortolkningene som blir gitt av deler av svarene fra Randi Håland og meg på to av spørsmålene, avviker så sterkt fra våre standpunkt at jeg må komme med et tilsvar.

Under omtalen av svarene på det fjerde spørsmålet (Vil du som kommende rektor ved UiB sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA- og MA-nivå, og også anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler?) heter det at ”Sydnes er derimot langt mer tvetydig på dette punktet, og ser ut til å mene at den prototypiske forskerskolen nettopp skal være flerfaglig, evt tematisk. I Sydnes sitt svar kommer dette til syne i bruken av anførselstegn rundt “forskerskoler” når disse knyttes til disipliner.”

Dette er slett ikke mitt standpunkt. For meg er nettopp de disiplinbaserte forskerskolene de typiske! Slike forskerskoler kjenner jeg godt til gjennom undervisning på disiplinbaserte forskerskoler i snart 27 år og gjennom de 5 doktorgradsstudentene som jeg underviser på den disiplinbaserte forskerskolen på Kjemisk institutt. Problemet er imidlertid at forskerskolen ved Kjemisk institutt og ved mange andre institutter på universitetet ikke kalles forskerskoler, og derfor brukte jeg anførselstegn i svaret mitt. Denne todelingen av doktorutdanningen ved UiB er uheldig. Mitt forslag til løsning er at alle doktorutdanninger som oppfyller klart definerte krav, får betegnelsen forskerskole hvis det er dette styrende organer vedtar (slik forskningsmeldingen legger opp til).

Når det gjelder spørsmål 5 (Vil du som kommende rektor ved UiB reversere dette forslaget (at instituttene skal være ”leverandører” og fakultetene ”bestillere” av ”undervisningstjenester”) slik at ansvaret for studieplanarbeidet – og dermed kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner – forblir et klart faglig anliggende forankret i grunnmiljøene?), skriver sosialantropologene at ”Sydnes svarer vagt at det kan oppstå situasjoner hvor det er behov for tverrfaglige programmer som må koordineres på fakultetsnivå, men forholder seg ikke til essensen i vårt spørsmål, nemlig hvor det formelle ansvaret for det mer ordinære, disiplinbaserte studieplanarbeidet skal ligge. Vi må tolke hans svar som at han nettopp går inn for den foreslåtte ”bestiller”/”leverandør” modellen.”

I mitt svar skriver jeg at ”Det er et faglig anliggende å komponere og videreutvikle studieplaner og studieprogrammer, og slik skal det fortsatt være.” Med det mener jeg at det faglige innholdet i utdanningene skal forvaltes av fagmiljøene. Dermed vil også den faglige utviklingen av utdanningene måtte være fundamentert i fagmiljøene; med andre ord, det formelle ansvaret for det mer ordinære, disiplinbaserte studieplanarbeidet skal ligge i fagmiljøene.

Videre skriver jeg i svaret mitt at ” det kan fortsatt oppstå situasjoner der fakultetene får et spesielt ansvar for å bidra til å utvikle tverrfaglige og tverrfakultære studieprogrammer.” Et eksempel på dette er utviklingen av farmasi, som i sin tid ble drevet fram av Mat. Nat. og Med. Fak. i fellesskap. Da måtte hvert av fakultetene samarbeide med flere institutter, og de involverte seg slik sett i utdanningsvirksomheten. Men det faglige ansvaret ble forvaltet av flere fagmiljø i fellesskap, og slik skal det være.

På denne bakgrunn er det fullstendig feil å hevde at jeg går inn for ”bestiller”/”leverandør” modellen.