Jeg hadde selv gleden av å være tilstede ved seminaret som var informativt og engasjerende. Dog, med ”forskning” i fokus savnet jeg og andre bedre presiseringer som er typisk for forskningsaktiviteter og, ikke minst, subtile kontrollordninger slik at vedtak og anbefalinger ikke bare blir tomme ord i praksis.
Definisjoner: ”Kompetanse” er et av disse og er knyttet til ført dr.gradsstudium dvs innebærer at han/hun er utlært forsker. Dette er neppe tilfelle; det er også nivåforskjeller mellom en dr.grader fra høyskoler og universiteter. Et annen ’kjekt å ha’formulering er ’høyt internasjonalt nivå’. De mange evalueringer av akademia i Norge viser at dette er langt fra tilfellet; UiB får en rangering på 215 og med unntak av UiO ligger andre universiteter dårligere an. Mere korrekt er betegnelsen ’høyt nivå’ – så får enhver tenke sitt.
Undervisning – for mye? Professor Bernt tok dette opp sitt foredrag og er selv usikker på om dette er nå går utover forskningstid etter Kvalitetsreformen ble innført. Problemstillingen her er ganske kompleks: Er alle kurser som gis, faglig sett nødvendige? Det kan være mye tematisk overlapping også.
Hva med bruk av elektroniske læremidler som ofte gir bedre kvalitet på stoffpresentasjoner. Nye utfordringer er viktige her. Selv i tradisjonelle ikke-matematiske emner som geologi og biologi anvendes nå avansert matematisk analyseverktøy på de innsamlete data. Dette tilsier at slike emner vektes vesentlig høyere enn tidligere det vil si på bekostning av de klassiske disipliner. Det er en fordel om viserektor for utdanning tar fatt i dette problemkomplekset, samt kartlegger hvor meget tid som brukes i undervisningen av den enkelte forsker. Ta for eksempel minst tre institutter i en første pilotundersøkelse.
Forskningsbasert undervisning: Noe uklare formuleringer her, men som professor Aksnes påpeker, er studentenes modenhet og kunnskapsnivå langt bak det vi betegner som forskningsfronten. Så kritisk tenkning av studenter etc er av liten interesse i praksis, mer gammelt tankegods. På den annen side er forskningsbasert veiledning meget viktig og ikke minst at det er store forskjeller på ferdigheter blant det vitenskapelige personalet. Intern forskerrangering er tilnærmet tabu i norske akademia, så her bør studentene selv ta initiativ det vil si utarbeide enkle kriterier for å kvantifisere veiledning. Dette kan være om MS og/eller Ph. D. studenten får sine første publikasjoner i velrenomenerte tidskrifter, god sluttkarakter og ikke minst tiden på oppgavegjennomføringen.
En uhøytidlig oppsummering her gir at en god oppgave kan skyldes studenten mens en dårlig oppgave klart skyldes dårlig veileder.
Seminaret var tankevekkende, men en savner mere differensiering. Ikke all forskning er på ”høyt europeisk nivå” og ikke alle vitenskapelige ansatte driver aktiv forskning. Slike forhold må det tas hensyn til ved det mangfold av arbeid som pågår for å heve den akademiske kvaliteten ved UiB.