I intervjuet med professor Kai Olsen (På Høyden 21.09.09) roper han et varsku om nedprioriteringer av ”tunge” basisfag som fysikk og matematikk ved norske læresteder. Denne prosessen har faktisk foregått siden 1970-tallet i de fleste vestlige land. Til tross for mange tiltak bare fortsetter det.
Professor Olsen påpeker også at læresteder oppretter ”moteriktige fagkombinasjoner for å tekkes 19-åringer”.
Dette er skivebom. 19-åringers studiementalitet formes gjennom de 3 årene i videregående skole, enhetsskolen som prises av de rød-grønne. Mantraet er ”Alle skal med” og ikke uventet faller abstraksjonsnivået og enda verre; potensielle tunge fagtalenter mister interessen for slike studier. En må ikke glemme aldersgruppen 10 - 14 år, som menes å besitte både talent og vitebegjær for vitenskapelige studier. Mange læresteder og institutter forsterker denne tendensen til faneflukt fra de tunge basisfagene ved å senke sine egne studiekrav her.
Det er mange forklaringer for dette, ikke minst for å sikre ”rekruttering” men også fordi mange faglærere har mangelfulle matematikk- og fysikk-kunnskaper. Det er to aspekter av dette, nemlig i) ‘paraforskning’, det vil si utstrakt samarbeid mellom regnekyndige og fagkyndige og ii) det at grunnforskningen trekkes ut av instituttene og forsetter i såkalte sentre for fremragende forskning og frittstående enheter. I det siste tilfellet har de tradisjonelle instituttene ofte et alvorlig handikap med tungrodd internorganisasjon og fragmentering av egne mentale resursser (samarbeid fungerer best med eksterne partnere).
Professor Kai Olsen mener at Kunnskapsdepartementet må overta styringen - etter min oppfattning en fallitterklæring på vegne av akademia. Dette departementet som har som mantra ”Alle skal med” og ”enhetsskole” er vel neppe mest egnet for å fremdyrke elitetenking og satsning, essensen av avansert læring og forskning på høyt nivå. Den tradisjonelle forklaring er jo krav om ”mere penger” som få tar alvorlig lenger. Nå har vi et gammelt ordtak som sier at ”Gud hjelper den som hjelper seg selv” og dette synes å fungere best i praksis. I flere fagdisipliner har vi regionale og nasjonale prosjekter rettet mot skoler. Det nasjonale Abel-prosjektet er velkjent.
I fysikk og geofysikk finner man mere instrumentelle samarbeidsprosjekter og andre igjen er lokale undervisningsopplegg. I Russland har man et interessant mentoropplegg, der tekniske høyskoler etablerer kontakt med antatte talenter innen ”tunge fag” som blir med på et opplegg med avanserte regneøvelser etc. Belønningen er opptak ved angjeldende høyskole og fortsettelse av mentoropplegget. I mange biografier over kjente vitenskapsmenn fremheves viktigheten av mentoropplegg, ofte etablert ved PhD-veiledning, så gakk hen og gjør likedan.
Til slutt; elever i de videregående skolene har en krevende hverdag med mange fagdisipliner og ellers mange ting og hendelser som kjemper om deres oppmerksomhet og interesse. Alt dette vil ofte bestemme elevenes valg av karriere og studievei. I denne sammenhengen er det ingen god løsning å sitte passiv på gjerdet og forvente at kommende talenter vil banke på nettopp din dør - det blir mange skuffelser da.