Det humanistiske fakultet (HF) er i ferd med å gjennomføre dyptgripende forandringer i fagdimensjoneringen. Premissene er allerede tydeliggjort i en budsjettfordelingsmodell som er ute til høring. Skadelidende ser først og fremst ut til å bli fagområdet ”nordisk”, som består av en rekke språkdisipliner, nordisk litteratur, norsk som andre språk, norrønt og islandsk. Fakultetets nye modell, som ikke er vedtatt, men som allerede legger føringer for stillingstildelinger, definerer ”en tilstrekkelig basis” for dette samlede fagområdet til det lett surrealistiske 2,5 stillinger. Denne matematiske logikk har allerede konsekvenser, og etter min vurdering er det særlig mitt eget fag, nordisk litteratur, som får unngjelde i den faglige krybbebitingen som nå finner sted.
Neddimensjoneringen av nordiskområdet blir først og fremst gjennomført ved hjelp av henvisninger til fagområdets totale studiepoengsproduksjon. Denne burde ganske visst vært høyere, men i stedet for å sondre mellom ulike underdisipliner, eller å drøfte hvordan man kan gjøre faget mer attraktivt for studenter, sender man nordisk inn i en negativ spiral av kutt i stillinger og ressurser, i realiteten diktert av tilfeldig naturlig avgang.
Humanioras samfunnsoppdrag
Andre momenter enn poengproduksjon betyr tilsynelatende svært lite i fakultetets tenkning omkring fagdimensjonering. Ved HF har man riktig nok, så lenge jeg har vært her, aldri vært i stand til å ta en debatt om hva som er kjernefag ved institusjonen eller hvor forpliktelsen overfor samfunnet ligger. Den poteten har vært alt for varm. En implisitt konsensus har likevel vært følbar. Da jeg for noen år siden spurte en prodekan om hvorfor fakultetets strategiske dokumenter aldri inneholder noe meningsfullt om kjernevirksomheter ved HF (blant hvilke jeg naturligvis ville regne mitt eget fag, nordisk litteratur), fikk jeg til svar at man ikke trengte å si det selvsagte.
Nå er ikke noe slikt selvsagt lenger. Den gjennomførte teknokratiske tenkemåten som HF-fakultetet nå signaliserer med sin modell for fagdimensjonering, tvinger fram en rekke spørsmål knyttet til humaniorafagenes egenart og legitimiteter:
- Er det noen grense for ”studenttilpassing”? Anbefaler fakultetet at Nordisk skal kutte målformkrav og slutte å stryke studenter? Føler HF eller UiB sentralt overhodet noe ansvar for nivået på norsklektorer i videregående skole?
- Er det generelt forskjell på det man kan kalle livsstilsfag og fag med tydelig samfunnsansvar? Er det altså forskjell på å dele ut 15 koselige studiepoeng i kunsthistorie til en pensjonist og å kvalifisere en kommende norsklektor?
- Hvor tar man ansvar for å forske på norsk språk og litteratur når disse fagene bygges ned ved en institusjon som UiB?
Jada, det er mye å tenke på. Selvsagt bør HF-fakultetet ha størst mulig faglig bredde. Det er fantastisk at vi tilbyr japansk i Bergen. Det er opplagt at formidlingen av andre språk og kulturer er absolutt nødvendig og helt sentralt for samfunnet. Intet er heller bedre enn at den enkelte kan utvikle sitt selv gjennom interesseløs, estetisk refleksjon. Jeg tror dessverre likevel det er noen kunnskapsfelt som må prioriteres ved et norsk universitet, ja, faktisk er det et internasjonalt ansvar å opprettholde forskningsområder som skandinavistikk og nordistikk, som må regnes blant de få fagfelt der det faktisk er realistisk at HF ved UiB kan være verdensledende.
Lektorperspektiv på undervisning
Når det gjelder min egen syke mor, nordisk litteratur, har fakultetets strategi allerede konsekvenser ved at man kutter i stillinger, kutter kompetansen i svensk og dansk og stenger for timelærermidler. Allerede kommende semester vil dette ha relativt dramatiske konsekvenser for fagtilbud og pedagogisk gjennomføring. Det er overhengende fare for at naturlig avgang vil føre til nye kutt og en ytterligere forsterket negativ utvikling.
For mange ansatte, også meg selv, vil HFs nedbygging av det pedagogiske tilbudet til noe som likner tilstandene før ”kvalitetsreformen”, på sett og vis virke befriende. Det er imidlertid viktig å være klar over at HF er en integrert del av et utdanningssystem i endring.
UiB konkurranseutsatt
Det synes å være merkelig lav bevissthet om HFs samfunnsrolle i forhold til skolen. Selv om vår undervisning skal foregå på faglige premisser, er legitimiteten til HF også knyttet til at en stor del av våre studenter ender opp som lærere på ungdomstrinnet og videregående. HFs sterke posisjon som lektorutdanner hviler til syvende og sist på styrken i de faglige miljøene. Norskfaget er og blir en kjerne i skolen. Mens UiB nå bevisstløst bygger ned nordiskfaget, satser høyskolen i Bergen tvert imot sterkt på å bygge opp mastergrad- og forskningskompetanse. Høyskolens satsning på forsknings- og universitetsstatus vil i femtiden kunne utfordre HF.
Det er viktig å holde fast ved – og videreutvikle – det tradisjonelle lektorløpet ved HF. Men en stor del av studentene på nordisk, ikke minst på mastergrad, er nå kanalisert gjennom det integrerte lektorprogrammet som UiB sentralt har satset på. I forhold til denne studentgruppen har kvalitetsreformens vekt på seminarer og kollokvier vært særlig relevant. Når vi nå må effektivisere undervisnings- og eksamensformer, er det fare for at denne studentgruppen vil føle at avstanden mellom undervisning og læreryrket øker. Også muligheten for god masterveiledning er truet. Hele HF burde være dypt bekymret for institusjonens privilegerte status som leverandør av lektorer til videregående, men det oppleves tvert imot i miljøet som om sterke krefter i dekanatet motarbeider lektorutdanningsprogrammet.
HF har dessverre og merkelig nok ingen kultur for åpen drøfting av slike spørsmål som angår grunnlaget for dets egen eksistens. Dagens krybbebiting gjør situasjonen verre enn noen gang. Derfor er det helt nødvendig at det føres en grunnleggende debatt om – og fattes beslutninger vedrørende – HFs rolle og prioriteringer på et nivå over fakultetet.