Utdelingen av den første Holbergprisen har utløst en ganske overstadig - men interessant - disputt om Kristevas intellektuelle verdi, og bakenfor dette igjen, ganske alvorlige spørsmål om universitetets virke. Sjur Flåms provokative utspill har fått litteraturvitere til å ta i bruk de mest outrerte tekstlige virkemidler for å imøtegå kritikken. Ekelands ironiske undersøkelse av om Flåms tekst var ironisk ment overgås av Linnebergs overstadig sarkastiske “lovsang” til samme professor. Innsatsen høynes: Flåms kritikk mot postmoderne tekstlighet møtes med mer av samme mynt. La for all del denne infame disputten spille seg ut i all sin emosjonalitet; det er sjelden vi får demonstrert universitetets mangfold så tydelig!
Men så er det viktig å huske på at utvekslingen reflekterer to helt sentrale bakenforliggende spørsmål: for det første, hva er “vitenskap”, og for det andre - et spørsmål som blir helt akutt i disse omstillingstider - hva slags “vitenskap” hører hjemme på et universitet? Det er uvisst om Flåm mener at postmoderne virksomhet ikke har noe på et universitet å gjøre, men hans posisjon og argumentasjon kan lett tas til inntekt for et slikt syn. Dette er spørsmål som også bør utredes på andre måter enn gjennom de ironiske og sarkastiske kontrapunkt debatterende litteraturvitere har satt opp. Hva slags saklige posisjoner er disputten uttrykk for?
Et nødvendig første grep i klargjøringen er, etter mitt syn, å skille mellom forskningens tema og perspektiv: På den ene siden, hvilke fenomener eller områder (tema) er det interessant eller legitimt å forske på, på den annen side, hva er det som er legitime framgangsmåter (teoretisk og metodisk) for å vinne kunnskap og innsikt? Flåm gjør ikke noe slikt skille i sitt innlegg og kan derfor leses som om han mener at også gjeldende tema for humanistisk forskning er illegitime, altså at det litteraturvitere og andre humanister forsker på ikke hører til den virkeligheten som vi bør beskjeftige oss med. “Unge blir lurt til å unngå handverk, realfag og praksis,” hevder Flåm, ” [d]ei søker i staden ein reint verbal eksistens ? på institutt, sei for medievitskap, vitskaps-vitskap, eller tekst- og dokumentvitskap”. Flåm impliserer med dette at en rekke helt sentrale virkefelt i det moderne samfunnet, konstituert av menneskets språklige, kommunikative og tekstlige kapasiteter, er en form for annenrangs virkelighet, sekundært til den praksisvirkeligheten som realfagene (og, må vi anta, økonomi) beskjeftiger seg med. Eller, eventuelt, et annenrangs studiefelt, mindre viktig i en universitetskontekst enn mer “virkelige” virkeligheter. Hva enn Flåm måtte mene, kan det ikke være tvil om at tekstlige virkeligheter er et helt sentralt tema hvis vitenskapen overhode skal beskjeftige seg med menneskelig virksomhet. En vitenskap som utdefinerer slike fundamentale menneskelige uttrykk som språk, litteratur, media og filosofi, og metaforskning - “vitskaps-vitskap” - er i sannhet en blodfattig vitenskap. Den vil ikke bare være restriktiv til det absurde, men også på mange måter uvitenskapelig i sin ignorering av sentrale sider av den empiriske virkeligheten. Både tekst og tekstlige tilnærminger er uomtvistelig eksisterende fenomener - og dermed også interessante objekter for vitenskapelig virksomhet. Vi kan til dels takke postmodernistene for å insistere på denne innsikten. Og hvem vet, Flåm, kanskje tekstlige tilnærminger er særs godt egnet til å forstå tekstlige uttrykk?
Postmoderne teori har også lært oss noe annet viktig: heller ikke vitenskapen er språkløs. Naive oppfatninger om at vitenskap er en “nøytral” eller “objektiv” virksomhet utenfor eller bortenfor gitte (språklige, kommunikative, kulturelle, historiske) meningskontekster er nettopp det: naive. I innlegget ser Flåm ut til å framheve et slikt fundamentalt skille, mellom “vitskap” på den ene siden og “litteratur eller essayistikk” på den annen - det første kjennetegnet ved “metode, empiri, eksperiment eller formell analyse”, det andre, må vi anta, hører til den “høgt prisa skodda” som alluderes i tittelen på innlegget og som, hevder han, produseres i en rekke udefinerte “skrivestover” som påberoper seg vitenskapelighet. I et perspektiv hvor det finnes en “virkelig virkelighet” og hvor vitenskapen er den eneste nøytrale, objektive og uavhengige veien fram til denne virkeligheten, blir slik argumentasjon rent ut logisk. Og det burde være det letteste av verden å utføre forskning! Med parametere som er gitt og entydige metoder for å utforske dem, burde vitenskap være ren plankekjøring. Hvis man derimot motsetter seg slik reductio ad absurdum og velger å eksponere seg for det komplekse, inkonsistente og paradoksale, både i virkeligheten og vitenskapen, står man overfor helt andre, og langt mer krevende forskningsutfordringer. Her framstår virkeligheten ikke nødvendigvis som gitt og transparent, og den strenge vitenskapen er ikke nødvendigvis den eneste veien til kunnskap og innsikt. Begrepet “skodde” er faktisk ikke helt ubrukelig i denne sammenhengen, ikke i Flåms nedsettende betydning som intellektuell tåketale, men i den forstand at de landskap vi utforsker langt på vei er ikke-transparente. De stiller oss stadig overfor utfordringer som, hvis vi erkjenner dem, påpeker begrensningene i våre forsøk på forståelse.
Med andre ord: det er ved det punktet en trangsynt vitenskapelighet blir for selvgod - slik det er i Flåms innlegg - at vi virkelig har behov for postmoderne kritikere og rabiate litteraturvitere! Vi har - i vitenskapens navn - behov for et perspektivmessig mangfold som kan påpeke andre og uvante måter å forstå på. Vi har behov for alternative posisjoner som hele tida kan utfordre perspektiver som har befestet seg slik at de får dominans, eller enda mer fundamentalt, har blitt nedfelt slik at de simpelthen tas for gitt. En vitenskap som stenger seg ute fra sentrale menneskelige virkeområder må som sagt bli en ganske blodfattig vitenskap. På samme måte vil en vitenskap - og et universitet - som motsetter seg mangfold i teori og metode, fort tømmes for kreativitet. I en kompleks virkelighets- og vitenskapsforståelse blir selve meningsbrytningen vitenskapelig i den forstand at man fra ulike posisjoner kan utfordre nedfelte posisjoner. Derfor er disputten mellom Flåm og litteraturviterne viktig: den både demonstrerer og materialiserer en vital spenning ved vårt eget universitet. Og derfor er jeg fundamentalt uenig med Flåm hvis han mener at postmodernister, Kristeva og andre, ikke har noe i en vitenskapelig kontekst - som et universitet - å gjøre. De - og andre, alternative posisjoner - er livsviktige for å opprettholde universitetet som et universitet. Vi trenger definitivt slike “skrivestover”!
Når det er sagt: Flåm har et viktig teoretisk poeng som nok drukner i hans provokative stil. Essensen i innlegget oppfatter jeg å være motstanden mot en rent tekstlig forståelse av virkeligheten, og dette er en innvending jeg deler. Rendyrket postmodernisme tenderer mot å være reduksjonistisk motsatt vei. Den kollapser ikke virkeligheten til en essens, og den deler ikke mytene om vitenskapens uovertreffelighet, men den henfaller altfor lett til en annen endimensjonal forståelse av verden, nemlig som fundamentalt tekstlig. Mitt poeng gjennom dette innlegget har vært at mye menneskelig virksomhet faktisk er tekstlig, og at vi forsømmer vårt vitenskapelige mandat hvis vi ignorerer dette, men det betyr ikke at alt i verden er tekst, eller at alt i verden kan forstås tekstlig. Her setter Flåm opp et viktig kontrapunkt i ramsen om “handverk, realfag og praksis” som han påstår ungdommen ledes bort fra i vår postmoderne tid. Og som presumtivt, og jeg tror han har rett, også mye vitenskap - med postmodernismens hjelp - blindes for. Her er det behov for en korrigering motsatt vei: i den grad Holbergprisen til Kristeva manifesterer et begynnende hegemoni for de rent tekstlige posisjoner - på universitetet og/eller i samfunnet - så er det på sin plass med en motvekt forankret i praksis og materialitet. Men hovedpoenget står fast: et levende, kreativt universitet forutsetter slikt mangfold i perspektiver - og de saklige og overstadige debattene de avføder.