Universitetene må stadig fornye sin faglige virksomhet etter hvert som samfunnet forandres. Fornyelsen må bygge på de etablerte universitetenes grunnleggende institusjonelle trekk: Grunnforskning og forskerutdanning i alle fagmiljøene, utvikling av fag og disipliner over en stor faglig bredde, forskningsbasert undervisning, fri og kritisk faglig virksomhet, organisering og ledelse forankret i fagmiljøene. Debatten etter innstillingene fra Mjøs-utvalget og Ryssdal-utvalget har vist at det er sterke krefter som ønsker å forandre universitetet som institusjon, men også at det er sterk motstand mot dette både i universitetssamfunnet og i samfunnet for øvrig. Nå er det viktig for universitetene å tydeliggjøre sin egenart utad og legge de fundamentale institusjonelle trekkene til grunn for sine egne strategier, prioriteringer og beslutninger. I denne kronikken skal vi legge vekt på hva dette innebærer for utdanningen ved universitetene, og vi skal påpeke noen problemer og utfordringer for universitetsutdanningen.
I de senere årene er det gjennomført en rekke endringer av utdanningene ved universitetene. Disse endringene inngår i den såkalte Kvalitetsreformen. Universitetene har fått ny gradsstruktur og nytt karaktersystem. Den normerte studietiden er forkortet, og kravene til effektivitet og gjennomstrømning er skjerpet. Studiene er stykket opp i flere og mindre kurs. Flere av kursene er rent tematisk avgrenset og organiseres på tvers av fag, institutter og fakulteter. Studentene skal ha en mer aktiv og løpende oppfølging gjennom hele semesteret, i form av seminarer og smågruppeundervisning, øvingsoppgaver og individuell veiledning. Karakterene skal fastsettes på grunnlag av både mappeevalueringer av løpende prestasjoner og bedømmelse av avsluttende eksamener. Arbeidet med dette blir mer omfattende og foregår gjennom hele semesteret. Undervisningssemesteret er forlenget. Tiden mellom semestrene er blitt kortere.
Mange av disse reformene bygger på gode pedagogiske intensjoner, og visse sider av utdanningsreformene er velbegrunnede og klart berettigede. Når de fungerer på sitt beste, representerer de en klar forbedring av undervisningsopplegg og studentoppfølging. På den annen side kan de nye utdanningsreformene representere en nivåsenking istedenfor en kvalitetsheving, og endringene kan innebære en kvantitetsreform mer enn en kvalitetsreform. Sikkert er det i alle tilfelle at de nye reformene har en del problematiske sider, og det er disse sidene vi nå bør fokusere på. Problemene kan variere mellom ulike fag og ulike studier, men de har likevel stor betydning for universitetet som helhet. For det første skaper utdanningsreformene problemer for forskningen. Intensive og arbeidskrevende undervisningsopplegg og evalueringsformer må utføres, og forskningen blir lett en salderingspost. Det blir dermed mindre tid til forskning. Særlig blir det mindre sammenhengende tid til forskning, fordi studentoppfølgingen, veiledningsoppgavene og bedømmelsesarbeidet foregår gjennom hele semesteret. Siden undervisningssemesteret er forlenget, blir det også mindre tid til konsentrert forskningsinnsats mellom semestrene.
For det andre gir de nye utdanningsreformene grunn til bekymring for utviklingen av fag og disipliner. Tidligere var universitetsutdanningene preget av relativt langvarige og inngående studier av bestemte fag, med vekt på innføring i fagets teorier og metoder. Nå brytes studieløpet opp i mange små kurs. Mange av disse kursene er mer tematisk enn faglig avgrenset. Dette kan føre til at universitetsutdanningene fragmenteres og at studentenes faglige helhetsforståelser blir svekket. Et tredje problem med de nye utdanningsreformene er at de kan svekke universitetets forskningsbaserte utdanning. Tradisjonelt er utdanningstilbudene blitt utformet på grunnlag av fagmiljøenes innsikt i den langsiktige utviklingen av forskningen innenfor de ulike disipliner. Den økende vekten på små kurs om avgrensede emner kan føre til at kurstilbudet mer og mer baseres på vurderinger av hvilke emner som til enhver tid er mest moteriktige. Dette forsterkes av den nye finansieringsmodellen for universitetene, der studentenes eksamener og oppnådde vekttall har stor betydning for universitetets samlede økonomi. I den nye markedsorienterte terminologien heter det at fagmiljøene skal være leverandører av de kursoppleggene som til enhver tid bestilles av fakultetene. Dette øker avstanden mellom forskningen og utdanningen og svekker utdanningens forankring i forskningen.
De nye utdanningsreformene kan også være problematiske i forhold til universitetets vekt på fri og kritisk faglig virksomhet. Beregninger av vekttallsproduksjon, effektiv studentgjennomstrømning og kursenes umiddelbare markedsverdi får økende betydning i forbindelse med kursopplegg. Denne markedsstyringen setter klare grenser for friheten til faglig fordypning. Effektiviseringen kan begrense tiden og mulighetene for kritisk refleksjon. Disse problemene aktualiserer en del utfordringer for universitetene. En av utfordringene er å få en bedre balanse mellom utdanningstilbudene og ressursgrunnlaget, ikke minst av hensyn til universitetets forskning. Universitetet må sørge for at fagmiljøenes forskningsmuligheter ikke blir avhengig av varierende studenttilstrømning.
En annen utfordring er å omorganisere undervisningsoppgavene med sikte på frigjøring av sammenhengende forskningstid for de ansatte og en jevn fordeling av arbeidsoppgavene gjennom semesteret for studentene. For studentene er det viktig at undervisningen ikke er obligatorisk uten at det er faglig nødvendig. For hver enkelt ansatt bør det legges til rette for intensive undervisningsperioder, som kan avløses av konsentrerte forskningsperioder. Utgangspunktet må være: Alle skal undervise, men alle skal ikke undervise samtidig, og ingen skal undervise hele tiden. Med tanke på utviklingen av fag og disipliner bør universitetene selv legge vekt på å opprette, eller gjenopprette, en fornuftig balanse mellom disiplinorientering og flerfaglighet i kurstilbudene, og å tilrettelegge mer helhetlige faglige studieløp.
Det er også viktig å styrke kurstilbudenes forskningsforankring, og å styrke mulighetene for kritisk refleksjon i utdanningen. Studenter på mastergradsnivå bør integreres mest mulig i fagmiljøenes forskning. Selv om vi kritiserer de problematiske sidene ved de nye utdanningsreformene, kan ikke universitetet stille seg avvisende til endringer i utdanningsvirksomheten. Tvert imot vil det være en betydelig utfordring å sikre at universitetsutdanningen og studiemiljøet stadig kan fornyes og forbedres. Universitetet må blant annet legge vekt på ytterligere utbygging og løpende oppdatering av infrastruktur og utstyr for IKT-basert undervisning. Universitetsbiblioteket må stå sentralt i dette arbeidet, og fakultetsbibliotekene bør samarbeide med fagmiljøene om utvikling av nye læringssentre. Museene bør også spille en aktiv rolle i fornyelsen av universitetsutdanningen.
Den løpende fornyelsen av universitetsutdanningen innebærer også å følge opp og videreføre de beste sidene ved kvalitetsreformen. Men slike endringer kan ikke bli meningsfylte eller vellykkede uten at de bygger på universitetsutdanningens fundamentale kjennetegn og de grunnleggende trekk ved universitetet som institusjon. På dette grunnlaget bør de ansatte og studentene ved universitetene foreta en kritisk gjennomdrøfting av hvordan kvalitetsreformen fungerer i ulike fagmiljøer, og hva som bør prioriteres i oppfølgingen av reformen.