Doktorgradsutdanningen ved UiB bør bli bedre. Dersom den blir det, vil det også kunne føre til bedre progresjon. Men hvordan kan man på en best mulig måte skape en bedre doktorgradsutdanning, som videre kan stimulere til bedre progresjon?
Utkastet til handlingsplan for forskerutdanningen ved UiB inneholder en rekke positive tiltak for PhD-kandidater, blant annet tiltak som gjelder bedre informasjon til PhD-kandidatene. Men der utkastet har et institusjonsperspektiv på progresjon, med fokus på blant annet bedre administrative ordninger, er både den reelle progresjonen og eventuelle progresjonsproblemer noe som i stor grad skjer på et mikronivå, i den enkelte stipendiatens hverdag.
Spørsmålet blir dermed om utkastets forslag til tiltak er det som trengs for å stimulere til bedre progresjon i doktorgradsutdanningen ved UiB, eller om andre typer tiltak også burde vært tatt med. Jeg vil nå peke på noen av de områdene som ble trukket frem som viktige for progresjonen ved HF på et allmøte for PhD-kandidatene ved fakultetet mandag 4. august.
Nektet å levere avhandling?
Samme hvor mye UiB skulle komme til å gjøre for at PhD-kandidater skal ha god progresjon, vil det alltid komme til å være noen som ikke fullfører doktoravhandlingen på normert tid. Spørsmålet er hva som da bør skje, altså om det bør finnes noen overgangsordninger, og hvordan de i så fall bør være. På side 48 i handlingsplanutkastet står det at det er tenkt slik at PhD-utdanningen vil opphøre ett år etter normert tid. Det blir ikke helt klart hva som ligger i dette. Kan man risikere å ikke få levere doktoravhandlingen overhodet?
Dersom forslaget er ment slik, virker dette som et svært uheldig forslag, fordi det vil kunne føre til at færre avhandlinger fullføres enn i dag. Ønsker UiB at de som ikke klarer å fullføre på normert tid, skal levere doktoravhandlingen så raskt som mulig i ettertid, bør man heller tenke rundt hvilke overgangsordninger for veiledning og eventuelt også økonomisk støtte som vil være hensiktsmessige for å stimulere til dette.
Bedre veiledning og kurstilbud
Årsakene til PhD-kandidaters forsinkelse kan være av faglig art, for eksempel knyttet til uventede faglige utfordringer ved prosjektet, at prosjektet har blitt for stort, eller at kandidaten sliter med å tilegne seg for eksempel krevende metodiske ferdigheter. Det vil alltid være et streif av uforutsigbarhet i akademisk arbeid, noe en handlingsplan bør ta høyde for. Samtidig bør det tilrettelegges for at PhD-kandidatene får best mulig hjelp til avhandlingsarbeidet gjennom god veiledning og best mulig kurstilbud.
Mens utkastet til handlingsplan foreslår et tiltak som gjelder å skaffe nok undervisningsressurser til veiledningen, noe som vil koste penger, er det ikke tenkt en tilsvarende økonomisk satsing på kurstilbudet. Dette til tross for at kurstilbud er et område der det i hvert fall på HF er store rom for forbedringer.
Det er viktig at det finnes mange nok relevante kurs av høy kvalitet til at flere PhD-kandidater kan få teoretisk og ikke minst metodisk opplæring. UiB bør derfor sette av nok penger til utvikling av nye kurs og forbedring av eksisterende kurs, deriblant kursene i vitenskapsteori. Kursene bør utvikles i samarbeid med PhD-kandidatene selv.
Når motivasjonen svikter
Det er videre flere ikke-faglige faktorer som lett kan føre til eller forsterke progresjonsproblemer. Både konsentrasjon, motivasjon og arbeidsdisiplin vil for eksempel lett kunne bli påvirket av psykiske og sosiale vanskeligheter, som økonomiske bekymringer, samlivsbrudd, sykdom i familien osv. Prestasjonsangst og dårlig selvtillit vil også kunne skape problemer i arbeidet. Bare det å begynne å komme på etterskudd kan føre til mer forsinkelse dersom man reagerer ved å bli for stresset og begynner å jobbe på uhensiktsmessige måter.
Dersom stipendiater først får progresjonsproblemer av grunner som dette, kan det være behov for ulike støttefunksjoner for å komme seg på beina igjen. Helst bør slike ordninger være lavterskeltilbud der man kan få hjelp før problemene blir for store. Handlingsplanen bør få inn tiltak som sikrer dette.
For eksempel bør UiB sette av midler til mestringsgrupper for stipendiater med progresjonsproblemer. Det bør videre vurderes om det også bør lages en ordning som gjør at stipendiater kan få rask tilgang til gratis psykologhjelp. Slike støttetiltak vil det være naturlig å tilby, men ikke pålegge, stipendiater som ser ut til å kunne trenge dem.
Det fysiske arbeidsmiljøet
En handlingsplan for forskerutdanningen bør også ta hensyn til hvordan selve det fysiske arbeidsmiljøet kan påvirke PhD-kandidaters mulighet til å gjøre en god jobb med doktoravhandlingen. Når UiB får flere stipendiater til sammen, for eksempel koblet til eksterne prosjekt, er det viktig at institusjonen ikke løser mengdeproblemet ved å gi den enkelte stipendiaten dårligere arbeidsforhold.
Isteden bør hver stipendiat få god nok plass til bøker og utstyr på arbeidsplassen, og arbeidsplassen bør gi nok ro til at man kan få god konsentrasjon der. Det er videre viktig at stipendiaten får kontorplass i nærheten av fagmiljøet sitt. For å nå disse målene bør UiB sette av nok midler til kontorareal, medregnet nok enkeltkontor for de stipendiatene som har behov for det.
Avskriving av studielånet
En viktig økonomisk grunn til å ta doktorgraden er at den kvalifiserer til videre arbeid. Dersom man får relevant arbeid før man er ferdig, kan dermed en viktig motivasjon for å fullføre doktorgraden være borte.
Bedre økonomiske incentiver for PhD-kandidater koblet til en fullføring av doktorgraden kan i en slik situasjon kanskje få flere til å gjøre den ekstra innsatsen det er å bli ferdig. Et mulig tiltak her, som også vil kunne fungere motiverende for andre PhD-kandidater, er doktorgradsavskriving av studielånet, slik blant annet Forskerforbundet nå går inn for 75 000,- i avskriving. UiB alene kan ikke få gjennom en slik ordning, men kan jobbe for å få den gjennom som en nasjonal ordning.
Jeg håper at forslagene til tiltak ovenfor kan bli tatt med i den endelige handlingsplanen for forskerutdanning ved UiB.