Kunsthistoriefagets første år i Bergen

Jeg viser til intervjuet med professor Danbolt i serien ”Mine inspirasjonskilder” i På Høyden 09.03.2010 (i forbindelse med hans 70-årsdag). Hans skisse av det kunsthistoriske fagmiljøet i Bergen på den tiden da det vokste frem er interessant og fortjener et supplement. I den korte samtalen han hadde med universitetsavisen var det ikke rom for utdypende betraktninger omkring nøkkelpersonene ved det nye kunsthistoriske instituttet (opprettet 1964) eller om spesialitetene som de brakte med seg inn i lærergjerningen. Staben som tok krafttaket med å få ’faget på fote’ i de aller første årene er viet et avsnitt i Universitetshistorien fra 1996, men er verdt noen tilleggsbemerkninger. 

Fagets første professor, Robert Kloster, hadde mange strenger på sin lyre. Fra direktørstolen ved Kunstindustrimuseet brakte han med seg ikke bare spesialkompetanse når det gjaldt kunstindustrien og dens historie, men også en dyp innsikt om de kreftene i samfunnet som former de estetiske preferansene. Norsk folkekultur var også blant feltene han behersket. Per Palme, den svenske barokk- og Picassospesialisten som på 1960-tallet ble professor ved det kunsthistoriske instituttet i Oslo, har fremhevet Klosters banebrytende studier, i et vidt sosiologisk perspektiv, over kunst- og håndverksproduksjonen på landsbygden øst og vest i Norge.

Som Klosters viktigste støttespillere sto Peter Anker, som var etterfølgeren hans i sjefstolen på Kunstindustrimuseet, og Jan Askeland, direktør for Bergens kommunale kunstsamlinger. Anker var middelalderspesialist og samtidig den som et tiår tidligere hadde stått bi under den abstrakte kunstens innmarsj i Norge, dessuten fulgte han Kloster i sporet med metodisk avansert forskning over folkekunsten. Askeland hadde også et faglig tyngdepunkt innenfor den moderne kunsten, med grafikken og dens teknikker som særfelt, men spente også bredt over norsk og europeisk kunst fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Som Anker dekket han sentrale deler av faget.

Blant gjesteforeleserne var Bjørn Sverre Pedersen, arkitekturhistoriker med 1800 og 1900-tallets norske og nordeuropeiske bygningskunst som spesiale, og Trygve Nergaard, en kjenner av norsk nyere malerkunst (Munch, Per Krohg). De kom fra Universitetet i Oslo, og som kollegene i Bergen ga de spesialforelesninger over sine egne forskninger i tillegg til større overblikk over kunsthistoriens perioder. Hit kom også Hjalmar Torp, Hans Peter L’Oranges fremste elev, bysantinist og middelalderforsker. Innsatsen til disse ’hjelpemannskapene’ kunne ingen klage på. Hjalmar Torp, en lysende pedagog som sin lærer, foreleste ofte i timevis ut over det oppsatte skjemaet.

Under mine læreår ved Universitetet i Oslo, i begynnelsen av 1950-tallet, var instituttet der under oppbygging etter krigen. Det var en situasjon som i mye minnet om den en fant i Bergen et tiår senere. Vår professor var Anders Bugge, og for undervisningen var også han henvist til hjelpelærere, disse kom fra de større museene i Osloområdet. L’Orange, stjerneforeleseren, kom på raske besøk opp fra Roma og holdt briljante serier, mens det var Bugge som bar den daglige byrden med kunnskapsformidlingen i det vesle miljøet vårt. Som forbilde var han viktig. Lik Kloster var han av den gamle skolen, med strenge krav til den ballasten av lærdom en student skulle ta med seg ut i karrieren. Uten et fundament av slik dyp lærdom, fremholdt han, mister kunsthistorien sin tyngde og blir en kunstgren i seg selv. Men da mister den også sin plass blant de vektige disiplinene innenfor humaniora.