Svar til Bent Liisberg sitt innlegg i På Høyden 16.03.09 og i BT 17.03.09.
Det er riktig at det nåværende rektoratet har hatt og har som en av sine viktigste saker å bevare tid til forskning for de ansatte. Det er nødvendig for å opprettholde ambisjonen om å være et forskningsuniversitet med forskningsbasert undervisning. Som Bernt Liisberg nevner så la vi ned mye arbeid i vår interne evaluering av kvalitetsreformen i 2006 og svaret vi fikk sto i forhold til den nasjonale evalueringen: forskerne følte seg skvist når det gjaldt forskningstiden. Ut fra dette så konkluderte evalueringsrapporten at UiB burde konsolidere virksomheten for å bevare forskningstiden.
Den interne evalueringen var basert på innhenting av synspunkt fra ulike grupper ansatte og studenter. Det var deres hverdagsbeskrivelser som dannet grunnlag for de konklusjoner som framkom.
For å få et mer presist bilde av forholdene ved de ulike fakultetene, ga universitetsledelsen i brev av 15.04.08 fakultetene i oppdrag å vurdere om undervisningstilbudet var dimensjonert til et nivå som var tilpasset fakultetets samlede ressurser med det utgangspunkt at den enkelte vitenskapelig ansatte over tid kunne bruke like mye tid til forskning som undervisning.
Kartleggingsarbeidet på fakultetene baserte seg i hovedsak på den tiden som brukes til undervisningsoppgaver og normtall for disse, slik disse avgrenses og defineres i Strandbakken-utvalgets innstilling (2007).
Selv om det framkommer forskjeller mellom fakultetene, viser oversiktene fra fakultetene at omfanget av undervisningen er til dels betydelig større enn den samlede undervisningskapasiteten blant de vitenskapelig ansatte. Dette resulterer dels i at de ansatte bruker mer enn 46 % av sin tid til undervisning, dels i at en stor del av undervisningen blir utført av andre enn de vitenskapelig ansatte. Samlet sett, bidrar dette til å redusere den tiden som er tilgjengelig for forskning, og til å svekke utdanningens forskningsbasis.
Selv om det knytter seg en viss usikkerhet til tallgrunnlagets nøyaktighet, ut fra ulike måter registreringen ble utført på fakultetene, så ser ikke ledelsen grunn til å tvile på at en slik konklusjon representerer virkeligheten.
I dag er det en utfordring for fakultetene å vurdere hva som er mulig å gjøre for å verne om forskningstiden, dels ved vurdering av studietilbudets omfang, dels ved eventuell omorganisering av undervisningsoppleggene. Samtidig er situasjonen en utfordring for universitetsledelsen. Det bildet som framkom gjennom fakultetenes registreringsarbeid er fulgt opp overfor våre sentrale myndigheter i forbindelse med argumentasjon om universitetets ressursbehov. Vi kjempet sammen med de andre institusjonene om økt basisbevilgning og har fått et visst gjennomslag for det. Det er fortsatt et betydelig arbeid å gjøre overfor sentrale myndigheter i forhold til finansieringen av universitetene.
Den interne evalueringen av kvalitetsreformen både ved UiO og UiB ble sett på med stor interesse fra departementet sin side, og begge ble tillagt vekt i stortingsmeldingen om kvalitetsreformen. Statsråden har nå bebudet en ny undersøkelse av tidsbruk til ulike oppgaver ved universitetene, nettopp basert på innspillene om tid til forskning etter evalueringene av kvalitetsreformen. La oss håpe at det gir ytterligere erkjennelse av problemene og oppfølging i form av mer ressurser.