Når valgstyret overstyrer velgerne etter at stemmene er telt opp, bidrar kjønnskvotering til å svekke legitimiteten til de valgte. Kjønnskvotering er et viktig tiltak, men må utføres riktig.
Studentene har nylig valgt sine representanter til Universitetsstyret, men bare én av to av velgernes favoritter kan ta sete rundt rektors bord. Bjørn-Anders Hind vant valget med 483 stemmer, og Peter Hatlebakk kapret andreplassen med 403 stemmer. Likevel er det Hanne Kvilhaugsvik med 317 stemmer som følger Bjørn-Anders Hind inn i Universitetsstyret. Peter Hatlebakk ble nemlig kjønnskvotert ut av styret.
Kvilhaugsvik reagerer, og i Studvest kan vi lese at hun ”raser mot kjønnskvotering”. – Poenget med et slikt valg er at velgerne skal bestemme hvem som skal sitte i styret. Det er ikke demokratisk å skyve studentenes valgresultat til side, sier hun.
Hun peker på et vesentlig poeng: Det blir unektelig noe sært å la velgerne si sitt, for så å justere resultatet i etterkant. Det passer ikke i et demokrati.
Det skal velges to studentrepresentanter til Universitetsstyret, og det skal være én kvinne og én mann. Det minner om en kvoteringsordning som er vanligere i afrikanske og arabiske stater, nemlig bruken av reserverte seter for kvinner eller andre grupper en vil sikre en sterkere representasjon. Det er ikke noe galt i å bruke reserverte seter som virkemiddel, men da må det gjøres på en skikkelig måte.
Når velgerne i land som Uganda og Rwanda går til valgurnene, har de en ekstra stemmeseddel i tillegg til den vanlige stemmeseddelen. Den ekstra stemmeseddelen inneholder kun kvinnelige kandidater, og i hvert valgdistrikt blir det valgt inn én kvinne på bakgrunn av disse kvinnesedlene. Når kvinner i tillegg vinner representasjon via den vanlige stemmeseddelen, er det ikke overraskende at Rwanda har verdens høyeste kvinneandel i noe nasjonalt parlament. Studentpolitikken har noe å lære av Rwanda og Uganda fordi reserverte seter krever en tilpasset valgordning, og fordi kvoteringsgrep må slå inn før valget, ikke etterpå.
Mitt forslag er at neste gang studentene skal velge sine representanter til Universitetsstyret, får de to stemmer, og blir presentert for to kandidatlister; én kvinneliste og én manneliste. Slik får studentene mulighet til å påvirke både kvinnen og mannen som skal representere dem, og slipper å ta stilling til om det er verdt å bruke stemmen på en kandidat som kan bli kvotert inn, fremfor å bruke stemmen til å avgjøre hvem som skal vinne valget. Dermed får alle velgere mulighet til å avgjøre hvilke to kandidater som skal tale deres sak i Universitetets høyeste organ.
Når det uansett er bestemt at studentene skal bli representert av én kvinne og én mann, er det ganske meningsløst å late som om de kvinnelige og mannlige kandidatene konkurrerer mot hverandre. Parallelle valg vil derimot sikre økt legitimitet for dem som blir valgt, og være langt ærligere overfor velgerne. Dagens klønete kvoteringsordning er en gavepakke til dem som er prinsipielle motstandere av kvotering.
Kvotering kan absolutt være et viktig likestillingspolitisk virkemiddel, og gir generelt en positiv effekt, men føringene må legges inn i forkant av valget. Når velgerne har stemt, bør deres avgjørelse bli stående. Min oppfordring til studentpolitikerne er klar: Slutt å klusse med valgresultatet i etterkant.