Lærerikt

Jeg har med interesse lest artikkelen om moderne undervisning og resultatene av den.
Det brakte straks i tankene en drøm jeg hadde for en tid siden.

Jeg deltok på et foreldremøte til mitt barnebarn som nettopp var begynt på skolen.

På pultene lå noen heftede lesebøker, vakkert illustrert.  Jeg henvendte meg til læreren og sa at dette ikke var den abc-en som jeg hadde hatt da jeg var liten og spurte om hvordan i all verden man kunne vente at den oppvoksende slekt skulle kunne finne sannhet, harmoni og stabilitet i livet hvis man skiftet lærebøker for hver generasjon.  Han svarte at jeg nok ikke hadde fulgt med i den nåtidige samfunnsutvikling og undervisningssystem.  Tålmodig la han til at ikke bare var alle lærebøkene stadig nye og forandret for hver utgave, de hadde nå også endret sin grunnleggende karakter av rene sannhetsformidlere, idet det var satt inn fem feil i alle bøkene.  Det var elevenes oppgave å finne disse feilene.  Hensikten var å skjerpe deres kritiske sans, å utvikle og stole på en selvstendig vurderingsevne helt fra starten av.

Ganske overrasket spurte jeg om det var vanlig også i de høyere klassetrinn og han svarte bekreftende, selvfølgelig!  Men her var oppgavene utvidet til flere emner, naturkunnskap, historie, til og med matematikk.  Og det var nå også på trappene at elever som i avgangs-klassene ikke klarte å finne disse feilene, ikke ville oppnå alminnelig stemmerett ettersom de da var alt for godtroende.  Men ikke nok med det.  Det var forventet at elevene selv i sine besvarelser skulle innføre unøyaktigheter, feil eller selvmotsigelser.  Hvis disse ikke ble oppdaget, ble de belønnet med fremdragende karakterer.  Helt forbløffet spurte jeg om dette også var vanlig på universitetsnivå og svaret var like bekreftende. 

Da jeg til slutt konkluderte med at det kanskje ikke stoppet med undervisningen, snudde han seg og gikk.