I flere år har vi hatt en dramatisk kvalitetssenking i norsk utdanning. Tall fra norske kilder som Samordna opptak, Statistisk Sentralbyrå, Norsk matematikkråd, samt flere internasjonale undersøkelser dokumenterer at det er store problemer (se min ”bekymringsmelding” om høyere utdanning på www.civita.no). I en kronikk i BT og På Høyden antyder Arild Raaheim, professor i pedagogikk, at hans fag kan være løsningen på kvalitetsproblemene. Han ber undertegnede reflektere over ”trenerens og støtteapparatets (læringsmiljøets) funksjon” til å få fram gode idrettsutøvere eller gode studenter.
I sin iver etter å presentere pedagogikken som løsning glemmer han at det er et hav av forskjell mellom en idrettsutøver og mange av de studentene vi har i dag på de fleste åpne studier i Norge. Idrettsutøveren er toppmotivert. Hun har god bakgrunn fra tidligere trening og konkurranser lenge før hun kommer til de høyere divisjoner. Det er satt krav til henne underveis. Da får vi resultater. Det er jo nettopp dette jeg vil - å sette krav til de som skal studere. Krav til å komme inn, krav underveis og krav for å få en grad. Bare på denne måten kan vi få kvalitet i høyere utdanning. I tillegg til slike krav er det også viktig at vi får en studiefinansiering som gjør det mulig å studere på heltid.
Med kvalitetsreformen skulle vi ta oss bedre av studentene. Det er ikke lett. Mange ser vi aldri. De kom kanskje på de første forelesningene, men er ikke her i dag. Det har de selvfølgelig rett til, men studiemiljøet blir forringet når vi tar opp umotiverte studenter og studenter med dårlig bakgrunn. Også de gode studentene blir tapere i dette miljøet. De kan risikere å komme på gruppe med en som ikke er der, eller med en som ikke har den nødvendige bakgrunn for å ta faget. Mens det tar årtier å bygge opp renommeet til en utdanningsinstitusjon, kan dette rives ned på noen få år. Vi har dessverre mange eksempler på det.
Raaheim gir en uklar referanse til en undersøkelse som han utførte for 25 år siden, uten å presentere resultatet. Jeg får da anta at han som andre pedagoger antyder at det ikke er sammenhenger mellom prestasjoner i videregående skole og på universitetet. Det er i så fall litt av en påstand. Hvorfor i all verden gir vi da karakterer i videregående skole? Konklusjonen må bli at alle lærer det samme, eller – kanskje mer nærliggende – at alle lærer ingenting.
Nå trenger vi ikke bli bekymret. Raaheim og hans kolleger roter når de presenterer slike undersøkelser. For det første kan de motbevises. Rektor Torbjørn Digernes ved NTNU vil ha 4 som opptaksgrunnlag i matematikk til sivilingeniørstudiet. Hvorfor? Jo fordi 80 % av de med karakteren 2 stryker allerede i første semesters matematikk. De med karakteren 3 gjør det noe bedre, men fortsatt stryker over 50 % av disse. Ingen får A, bare 2 % får B og 6 % C. Dette er nye tall, ikke tall fra 25 år tilbake i tid. Vi ser det samme på andre realfagstudier. Raaheim kan jo undersøke hvordan det går med de som begynte på realfag i Bergen med karakteren 2 i 2MX, som er opptaksgrunnlaget her!
For det andre har pedagogenes undersøkelser alvorlige metodefeil. De bruker data fra dagens system for å vurdere hva som vil skje med et nytt system. Men hensikten ved å innføre karakterkrav er nettopp å påvirke systemet. Da vil tidligere undersøkelser ikke lenger kunne brukes. Hadde Raaheim vært praktiker og ikke pedagog, ville han ha forstått dette. For enhver annen fagmann, en elektriker for eksempel, vil det være åpenbart at de måleresultatene han fikk fra den elektriske kretsen ikke lengre kan brukes om han setter inn et ekstra batteri eller en ekstra lyspære.
Ved å sette krav får vi studentene til å jobbe bedre i videregående skole. De får bedre karakterer og lærer mer. Også de som tidligere ikke tok skolen så veldig alvorlig må nå jobbe. Da får de et bedre grunnlag som studenter, og nivået på høyere utdanning kan heves. Slike krav må signaliseres i god tid. Hensikten er altså ikke å utestenge studenter, men å passe på at de får god bakgrunn for det studiet de velger.
Nå er ikke krav til opptak noe nytt i Norge. Vi har krav til Idrettshøgskolen, til høyere kunst- og musikkutdanning. Om undertegnede, som er komplett umusikalsk og aldri har spilt på et instrument skulle søke på Norges musikkhøgskole vil jeg ha blitt kastet ut allerede i opptaksprøven. Det er jo rett og riktig. Det ville jo være latterlig om en Arve Tellefsen skulle lære meg å spille Gubben Noa på blokkfløyte, eller – Gud forby – på fiolin. På andre fagområder, derimot får vi ikke stille opptakskrav. Her skal altså professorer med høy forskningskompetanse forsøke å lære universitetsmatematikk til studenter som knapt kan prosentregning. En kollega som underviser i matematikk sier at han kan forstå at studentene ikke husker formelen for annengradsligningen, men han blir fortvilt når mange av studentene aldri har hørt om denne. Da er det ikke mye håp å få inn de mer komplekse emnene. Andre er også bekymret. I sin tale til representantskapet i Norges Bank nylig sa sentralbanksjef Gjerdrem at ”…kunnskaper i matematikk hos nye studenter ved universiteter og høgskoler har gått sterkt tilbake de senere årene. Også de faglig mest dyktige studentene skårer mye lavere enn før… Norge tar en økonomisk risiko når vi lar kompetansenivået forvitre slik”. Han bruker de samme kildene som undertegnede.
På mange høyere lærersteder er de fleste lærerbøker på engelsk. Er det da ikke rimelig å kreve at de kan dette språket før de begynner? Eller skal jeg som professor i informatikk, bruke tiden på basal engelskundervisning? Da blir det ikke mye informatikk, for ikke å snakke om at jeg ikke er kvalifisert for å gi språkundervisning. Men engelsk kan vel elevene lære i videregående skole? Med karakterkrav kan vi både motivere for at de tar denne undervisningen alvorlig, og samtidig passe på at de har det opptaksgrunnlaget som er nødvendig for å forstå læreboken.
Vi har opptakskrav for lærerskolene. Der satte Kristin Clemet minimumskarakter på 3 i norsk og matematikk. Med dette utelukket hun 25 % av de potensielle søkere. Men det betyr dessverre også at vi i de siste årene har utdannet 2000 lærere som fikk karakteren 2 i ett eller begge disse fagene. Nå vil sikkert Raaheim påpeke at det er ingen korrelasjon med hva de kunne da de gikk inn og hva de kunne da de gikk ut. Men jeg ville vært alvorlig bekymret om en av disse lærerne ble satt til å innføre mine barn i matematikk. De internasjonale undersøkelsene om matematikk-kunnskaper i grunnskolen dokumenterer at vi har et stort problem. Statistisk sentralbyrå skriver at ”utviklingen i Norge er særdeles bekymringsfull” om matematikk i norsk skole.
Jeg kan ikke med min beste vilje se at det kan være så farlig å stille krav. Elevene vil lære mer og få bedre arbeidsvaner. Får vi bedre kandidater inn, en bedre studiefinansiering som gjør det mulig å være heltidsstudent og større krav underveis kan vi løfte nivået på norsk høyere utdanning. Da kan vi få norske kandidater som kan konkurrere med dyktige utlendinger når arbeidsmarkedet igjen blir strammet inn. Det er da vel ikke så galt? Det synes åpenbart ikke mange studenter. Professoren som kalte dem late og umotiverte har til nå bare fått positive tilbakemeldinger på sitt utspill.