Likestillingsmyndighetene fortier den biologiske forskjellen

At likestillingsombudet nå mener det er lovstridig å gi kvinnelige stipendiater førsterett til universitetenes barnehageplasser, føyer seg inn i et bilde av at i dag handler likestillingspolitikk i stor grad om å gi fedre større rettigheter i forhold til barna og dette på bekostning av mødres rettigheter. I denne offentlige diskursen om likestilling mellom småbarnsmødre og småbarnsfedre, forties fullstendig hva den biologiske forskjellen mellom kjønnene kan bety nettopp i de sammenhenger vi her snakker om.

I sommer har vi fått en rekke fremstøt som argumenterer for nødvendigheten av at far får en større del av omsorgspermisjonen i forbindelse med fødselen, og det antydes stadig at mødrenes uvilje mot å gi fra seg deler av denne permisjonen er en viktig grunn til mangel på likestilling mellom foreldre, og at dette er et utslag av ”egoisme” fra mødrenes side. Også når det gjelder fordeling av omsorg for barn etter skilsmisse går for tiden den offentlige diskurs i fedrenes favør med mer eller implisitte krav til kvinner om å bli mindre ”egoistiske” på dette området. Og ukebladene følger opp med idylliske beskrivelser av fedre som har hovedomsorg for småbarn. I blant kan en få inntrykk av mens det nærmest er skadelig at mødre har hovedomsorgen for barn, er fedreomsorg utmerket og det vi bør satse mer på.

Svangerskap, fødsel og amming er arbeid som mødre ikke kan dele med fedre. Både WHO og norske helsemyndigheter anbefaler i dag fullamming fram til 6 måneder og fullstendig overgang til annen næring langt senere. Selv om det bare er i fattige land at mødres amming er svært avgjørende for at spedbarn skal overleve, er vel amming et gode også for norske spedbarn som likestillingsmyndighetene ikke ønsker å ofre på likestillingens alter? Om likestillingsmyndighetene vurderer det slik, blir det implisitt krav fra deres side at de forventer at mødre skal mestre å holde ammingen ved like på samme tid som de går i full jobb eller studerer på fullt. Er dette et rimelig krav?

Etter min vurdering er det slett ikke det. Amming er krevende både fysisk og psykisk, og vi kan ikke forvente at de fleste kvinner vil mestre amming samtidig som de jobber eller studerer på full tid. Derfor bør den norske velferdsstaten kunne innrømme kvinner noen større rettigheter som kompensasjon for det biologiske arbeidet de må være alene om, uansett hva fedre er villig til å bidra med.

Og universitetet burde kunne la fortrinnsrett for barnehageplass for kvinner kunne begrunnes også ut fra denne forskjellen. Hvis dette ikke lar se gjøre, kan universitetet da få lov til å prioritere på grunnlag av hvem som har vært lengst hjemme og tatt vare på barnet før det søkes om barnehageplass? I dag ville dette kriteriet fortsatt føre til at nesten alltid vil være kvinnene som får plassene.