Universitetet har gjennomgått store endringer de siste årene. Reform på reform har svekket universitetets tradisjonelle målsetninger og organisasjon. Med nye mål (større budsjett ved økt produksjon av standardprodukter: studenter, phd-grader, artikler) og ny struktur (administrativ autonomi og sentralisering) følger tanken om ny ledelse, en profesjonell bedriftsledelse. Universitetet skal styres utenfra, av eksterne styremedlemmer; de ansatte skal ledes ovenfra, av ansatte ledere innsatt av styret. En gjennomføring av slike prinsipper for styring og ledelse vil avvikle universitetets demokrati og institusjonens fundament, faglige autonomi og kollegialt samvirke.
Forslaget om innføring av ansatt rektor ble høsten 2004 slått tilbake gjennom en omfattende mobilisering og en vellykket nasjonal aksjon båret fram av vektige argumenter til forsvar for universitetets særegenhet som kulturinstitusjon. Men UiBs styre tviholdt på sitt vedtak om at alle grunnenheter skulle ha ansatt leder. Mot denne beslutningen var det ingen mobilisering. Dessverre. Retorikken lød om behov for ”sterk faglig ledelse”. På et visst plan kan jo det høres fornuftig ut. Det kan være viktig at fagmiljøer utvikler strategiske målsetninger og gjør sine valg deretter. Mange tenkte at om instituttstyreren er ansatt eller ikke ansatt, er kanskje ikke det viktigste, bare det er en faglig kompetent person og en dyktig leder. Tanken rakk ikke lenger. Dessuten, hvis vi godtar dette, slipper vi kanskje presset om instituttsammenslåing. En lur idé som ble slukt som lekkert agn.
Erkjennelsen av hva spørsmålet om ansatt eller valgt styrer egentlig handler om, utviklet seg seint. Undertegnede var i så måte langt fra den kjappeste i flokken. Først da forslagene til den nye rådsstrukturen – utformet i et administrativt utvalg under universitetsdirektøren – kom i sirkulasjon på fakultetsnivå vinteren 2005, begynte vi å forstå alvoret. Hva ”oppdaget” vi? En ansatt leder ansettes selvfølgelig ikke av instituttets eget styre. Tvert om. Det er jo dette styret den ansatte lederen skal erstatte. Det er jo det som er poenget. Det er ikke den valgte lederen som skal erstattes. Han/hun følger bare med i dragsuget. Det er instituttenes faglige autonomi som skal oppheves. Det er den kollegabaserte ledelse som skal fjernes.
Med ett slag blir instituttstyrets demokratiske funksjon avviklet. Både studenter og ansatte mister sin plass som instituttets ”medeiere”. Et instituttråd er naturligvis et dårlig plaster på såret. Og overhodet ingen erstatning. Et styre gjør vedtak: om budsjett, faglig strategi, utdanningsprogram, utlysninger, innstillinger og ansettelser. Et instituttråd sier hva det mener. I et styre sitter det flere partnere. I et råd sitter det ulike parter. Størst er endringen for de faste vitenskapelige ansatte. Fra å representere det ansvarlige kollektiv for instituttets faglige utvikling, er de gjort til interessegruppe i bedriftens virksomhet. Fra å sitte som hovedansvarlig i ”bedriftens” styre, er de degradert og gitt plass i bedriftens bedriftsutvalg. Der møter de ”administrerende direktør” til samtaler som skal tjene det gode samarbeid. Beslutninger fattes ikke. (Utenom kanskje når det gjelder ”blomster og gardiner”. Et gammelt ironisk fnys fra arbeiderne da de fikk erfaring med produksjons/bedriftsutvalgene på 50/60-tallet.)
Så spør noen, litt retorisk, ”er det slik at forskning skal bestemmes gjennom folkeavstemning”? (dekanus Per Omvik i På Høyden 3.11.08) Et spørsmål tilbake: Hva menes? Hva er problemet? Kan ikke ”folket” (kollegafellesskapet) være opplyst til slikt? Må det være de mest ”ledende” forskerne som bestemmer over de som ikke er så ledende? Eller ses folket (kollegafellesskapet) som en samling enkeltindivider som kun handler ut fra egne snevre interesser? Som kanskje også rotter de seg sammen og lager krig og ufred? Som trenger ”den sterke leder” for å prioritere de riktige oppgaver? Ikke minst nå, som universitet er blitt ”en stor bedrift”?
Jeg tror slike tanker fører helt galt av sted. Hva eneherskende ”bedriftsledere” skal få til av faglig innsats i forskning og undervisning, av utviklingsarbeid og miljøbygging, av innovasjon og kreativitet i alle universitets oppgaver, på en bedre måte enn en engasjert og aktiv deltakelse i en løpende diskusjon blant kolleger, som samles i forpliktende vedtak for og på vegne av et bredt faglig felleskap, forstår jeg ikke. Eller rettere, jeg ser at en ordning med ansatt styrer over tid vil underminere den kultur som finnes for slik forpliktende deltakelse i det faglige og institusjonelle fellesskapet, og dermed også de forutsetninger som skal til for å bygge universitetet på faglig autonomi, faglig profesjonell tillit og kollegabasert lederskap. Vi får oppgitthet og retrett fra kollektive plikter, søken vekk og ut, større grad av individuelle løsninger. Som for øvrig alle nye ordninger legger opp til: gå til leder ikke til styret, tell kanter, mål seddelbunker, gå til leder og dekanus for å få høyere lønn – gjelder mest professorer – si nei til et utvalg, hvis det ikke kan telle på cv eller timeregnskap.
Konklusjon: Ordningen med ansatt leder (les: institutt uten styre) vil underminere universitets grunnlag. For det er fremdeles slik at et godt forskningsuniversitet bygges nedenifra, med et kollegialt samvirke som forutsetning.
Så vil noen si: jeg skjønnmaler lokaldemokratiet og idealiserer den gamle ordningen. Jo da, lokaldemokratiet fungerer ikke alltid like bra, kollegiale fellesskap kan være dårlig og valgte ledere viser seg ikke alltid å være like gode. Sånn sett skiller de seg ikke fra de ansatte lederne. Men lokaldemokratiet er bærebjelken for universitetet. Den kan styrkes og bearbeides. Ved å fjerne den, siger huset langsomt sammen. I dette ligger også, at en bevaring (gjenerobring) av det lokale demokratiet er en forutsetning for livskraften i demokratiet på universitetet i det hele, på fakultetsnivå og på institusjonsnivå.