UiB er blant de norske universitetene med flest EU-prosjekter. EU-prosjektene er svært viktig av mange grunner. De gir en unik sjanse til å delta i gode forskningsnettverk, og det bevilges betydelige forskningsmidler. I tillegg er EU-prosjektene svært lukrative økonomisk for universitetet. I det 7. rammeprogrammet beregnes indirekte kostnader på 60 prosent. EU betaler 75 % av prosjektkostnadene, mens egenandelen på 25 % deles mellom institutt og UiB sentralt. Dette betyr at hvert enkelt EU-prosjekt bringer millioninntekter til moderinstituttet. Men den virkelig rosinen i pølsen er at Kunnskapsdepartementet (KD) gir universitetene ca 2 kroner i belønningsmidler for hver krone bevilget fra EU. Hvor mye dette utgjør årlig for UiB vet jeg ikke, men trolig beløper det seg til mange 10-talls millioner.
Hva disse midlene benyttes til og hvordan bruken synliggjøres i UiB sine budsjetter kjenner jeg ikke til, men ingen av KD-midlene finner veien direkte tilbake til forskningsgruppene som har generert dem. Intensjonen med disse tildelingene burde være å gjøre universitetene bedre rustet til å bedrive internasjonalt ledende forskning – da er det kanskje ikke urimelig at de forskerne og forskningsgruppene som har vunnet fram i internasjonal konkurranse blir styrket. Når dette ikke skjer må man spørre seg om KD sine belønningsmidler brukes i tråd med intensjonen.
Rett skal være rett, noen grupper blir premiert med tildeling av ekstra stillinger eller utstyr. Noen får dette fra sine fakulteter og institutter, mens andre har hatt ’sugerør’ til en sentral pengesekk. Atter andre må ta til takke med et klapp på skulderen – er en slik forskjellsbehandling ryddig og formålstjenelig for UiB og deres ansatte?
Selv har jeg vært partner i et prosjekt i 6. rammeprogram og jeg er nå koordinator for et prosjekt i det 7. rammeprogrammet. Bare det siste prosjektet gir i løpet av prosjektperioden netto rundt 2 millioner til det instituttet jeg arbeider ved. I tillegg får UiB om lag 16 millioner i belønningsmidler fra KD. Bortsett fra 4 måneder lønn til en nylig disputert forsker, har ingen av disse midlene generert fra 2 EU-prosjekter funnet veien direkte tilbake til min forskningsgruppe.
Å lede et EU-prosjekt er arbeidskrevende og mange forskere søker ikke om EU-prosjekter av den grunn. På mitt moderinstituttet er det kun 2 gruppeledere som p.t. deltar i EU-prosjekter og jeg er den eneste koordinatoren. Dette til tross for at staben teller et 30-tall vitenskapelige ansatte i full stilling. Mange av gruppene på instituttet er blant de mest produktive ved fakultetet og burde ha gode sjanser til å vinne fram i konkurransen om EU-prosjekter. Blant annet huser vi det eneste ”Nordic Center of Excellence” ved Det medisinsk odontologiske fakultet. En av grunnene er nok at arbeidsinnsatsen vurderes å være for stor i forhold til utbyttet – kanskje bidrar også ”strategien” om at forskningsgruppene ikke får noen form for premiering som en demotiverende faktor.
Rapporten ”In need of a better framework for success” (22/09) viser man at Norge får for lite igjen for sin satsning på EU-forskning. Norges deltagelse i EU-prosjekter har ikke økt i det 7. rammeprogram som forventet, selv om slike prosjekter vurderes som de viktigste brohodene for internasjonalisering av norsk forskning og utvikling. Vår konkurrent i Midt-Norge, NTNU, har tatt konsekvensen av lav EU-deltagelse og går nå nye veier. De belønner sine koordinatorer av EU-prosjekter med 25 øre per EU-krone mens partnere får 15 øre. Dette valget er gjort for å få flere til å søke EU-midler – trolig en strategi NTNU vil tjene på.
Den sentrale ledelsen ved UiB har fra sine dekaner fått krav om en liknende ordning, uten å vinne gehør. Jeg vil derfor oppfordre forskere som søker, og kanskje har fått EU-prosjekter, om å stille ”NTNU-betingelser” før kontrakt signeres. Skriftlige avtaler er nødvendige, muntlige lovnader har ingen verdi. En slik rimelig premiering og stimulering vil etter all sannsynlighet bringe mange nye EU-prosjekter til UiB. UiB har neppe råd til å si nei.