Lov og rett og dekonstruksjon

“Hva er egentlig dekonstruksjon?” spør Dagbladet-journalist Fredrik Wandrup i artikkelen ”Mysteriet Derrida” (5/6-05). Svar: Dekonstruksjon er i all fall ikke det Fredrik Wandrup påstår. “Dekonstruksjon” er framfor alt ikke en metode.

I “Lovens makt” (til norsk ved Bjørn C. Ekeland i 2002), hevder Derrida at: “Det er … normalt, forutsigelig og ønskelig at dekonstruktive studier munner ut i rettens, lovens og rettferdighetens problem.” Med andre ord: Lov, rett og rettferdighet er dekonstruksjonens egentlige anliggende. I sine siste bøker tok Derrida ut fra dette opp problemer som vennskap og rettferdighet, demokrati og rettsstat og den internasjonale rettsorden under USAs nye verdensimperium. For øvrig skrev Derrida ikke rundt 400 bøker, slik Wandrup påstår, men hundre.

Når rett og rettferdighet ble satt på dagsorden var det en logisk konsekvens av dekonstruksjonens to viktigste temaer: retorikk og etikk. Dekonstruksjonen aktualiserte den klassiske retorikken, som oppstod som en juridisk disiplin for å løse eiendomstvister. Siden antikken har retorikken vært konfliktretorikk - som i retten, der partene står mot hverandre, bevis mot gjendrivelse, påstand mot påstand. Dette er dekonstruksjonens ursituasjon: lesemåter som gjensidig motsier hverandre. Her ligger det etiske problemet: Hvordan forholde oss til, samt fatte avgjørelser i slike aporetiske (“utveisløse”) situasjoner?

Dekonstruksjonene ligger oftest i fenomenene selv ifølge Derrida. Men konstruksjonenes sammenbrudd i f.eks. de rettslige tribunaler ligger nødvendigvis ikke i dagen som ruinene på Forum Romanum, men kan skjule seg i mytologiske forestillinger om rettsvesenets fortreffelighet. Kort sagt: Dekonstruksjoner fins og finner sted, men de finner seg ikke av seg selv. Finningen er retorikkens første fag.