Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang.
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se På Høydens debattregler her. God debatt!
Fakultetsstyret ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Bergen, har vedtatt å innføre tidsbegrensning på master. Instituttene, som er nærmest studentene, sa i høringsuttalelser at det var behov for utrede dette nærmere. Ettersom instituttene meldte behov for nærmere utredning, må det være på sin plass å spørre: På hvilket grunnlag ble det bestemt at masterutdanningen ved HF skulle tidsbegrenses utover den allerede begrensningen som ligger i den nye graden (inntil to semestre mer enn normert tid, innvilget etter særskilt søknad)? Herunder er det flere punkt som må belyses: - studenter er en heterogen gruppe voksne mennesker i ulike faser av livet. Skal det taes hensyn til det og eventuelt opprettes dispensasjonsordninger for studenter med særlige, uforutsette utfordringer? - flere institutt ansetter studenter som kollokvieledere og timelærere. Med den nye tidsbegrensningen er det rimelig å tenke seg at det blir vanskeligere for studenter å ta på seg slike oppdrag, som ikke bare gir studentene verdifull arbeidserfaring og faglig nettverk, men også representerer ”billig” kvalifisert arbeidskraft for instituttet (les: fakultetet). - har fakultetsledelsen kartlagt i hvilken grad dagens veiledningssituasjon oppfyller kvalitetsreformens intensjoner? - dette spørsmålet henger nøye sammen med punkt to og tre. Fast ansatte med forskningsplikt melder stadig om for lite tid til forskning, og det blir stadig hevdet at administrasjons-, undervisnings- og veiledningsforpliktelser tar for mye ressurser. Dette vil neppe endre seg med en tidsbegrensning på masterstudiet. - dette spørsmålet har dekanen allerede svart på. I UiBs internavis, På høyden, blir han sitert på følgende måte: ”I det nye utdanningsregimet er det nok PhD-graden som ligner mest på det tidligere hovedfaget.” - noe er galt.