Professor Magne S. Espedal ble født i 1942, og var ansatt ved Universitetet i Bergen fra 1971.
Det var med stor sorg jeg mottok budskapet om at Magne Espedal var gått bort. Ved hans plutselige bortgang går tankene til familien og deres tap. Men også norsk forskning har mistet en kjernekar som ruvet faglig, organisatorisk og forskningspolitisk.
Magne var en anerkjent fagmann og veileder ved Universitetet i Bergen, hvor han hadde sitt hovedvirke og nøt stor respekt både hos sine kollegaer og ikke minst blant de mange studenter han var lærer for og veiledet. Magne var det jeg bedømmer som en faglig nytenker, med betydelige evner til å skape nye muligheter og ny faglig innsikt ved å kople den anvendte matematikken opp mot andre naturvitenskapelige fag, da særlig innen geologi. Den anvendte matematikken ga geologene en verktøy til å beskrive fenomener som tidligere i stor grad var basert på eksperimentelle data.
Magne engasjerte seg i forskning, høgere utdanning og forskningspolitikk, og det er innen forskningspolitikken jeg særlig lærte ham å kjenne. Vi samarbeidet nært både i den tida NTNF eksisterte og fra 1993 under oppbyggingen av Norges forskningsråd. Magne var den første styreleder for Område for naturvitenskap og teknologi, hvor jeg var administrativ leder. Magnes dyktighet, evne til å se helhet, engasjement og uselviske væremåte var helt sentral i denne viktige oppbyggings- og utviklingsfasen både for hele det nye Forskningsrådet og for det nye Område for Naturvitenskap og teknologi. Magnes erfaring både fra NAVF og fra NTNF kom til god nytte i denne fasen, og ikke minst hans faglige tyngde, klokskap og evne til helhetstenking da det i enkelte perioder blåste ganske friskt i den nye organisasjonen.
Utover den personlige læring samarbeidet med Magne ga, er det to av hans standpunkter jeg har prøvd å ta med i mitt videre virke; betydningen av rekruttering og av faglig nytenking. Han sa at utdanning av unge mennesker var universitetenes viktigste produkt. Jeg husker en episode fra NTNF-tida, hvor vi til stor frustrasjon for noen, avvek fra en vedtatt strategi ved å satse på et faglig nytt miljø. Magne forsvarte og berømmet dette, nettopp ut fra sin faglige tyngde, evne til helhetstenking og ved å se nye perspektiver fra nye aktører. Slik medvirket han til at gemyttene roet seg og erkjente at dette var et klokt faglig trekk. I dag er dette miljøet kjent som SIMULA-senteret i Oslo.
Etter å ha slitt med helsa i mange år, var mitt inntrykk at han nå var i bedre form enn på lenge. Typisk for Magne var han da også i full jobb med å utvikle det internasjonale samarbeidet med kollegaer i Tyskland og Nederland da han døde.
Vi er mange som takker for at vi fikk lære Magne å kjenne, for den inspirasjon han ga oss i mange år og for hans medvirkning til utviklingen av norsk forskning. Magne var helstøpt, entusiastisk og kreativt nyskapende, og er en viktig rollemodell og et ideal for de mange som lærte han å kjenne.
På vegne av kollegaer i Norges Forskningsråd, Kari Kveseth, Direktør