I På Høyden den siste uken har det kommet på trykk en rekke artikler og leserinnlegg som omhandler veiledere sin rolle som medforfattere til PhD- og masterstudenter sine publikasjoner. Det viser seg at de fleste dekaner ved Universitetet i Bergen støtter at veiledere er medforfattere i sine studenters artikler (På Høyden, 15.09.2008).
Er veiledere klar over at de bryter studentenes opphavsrett ved å kreve rettigheter som medforfatter til deler av en masteroppgave eller doktorgradsavhandling så lenge de ikke bidrar til den konkrete utformingen ved å skrive en del av teksten? Og er de i det hele tatt opptatt av å ivareta studentene sine rettigheter på dette området?
Åndsverkloven
Den norske åndsverksloven har noen grunnleggende prinsipper:
1) Et åndsverk kan kun være verk på det litterære, vitenskapelige eller kunstneriske området. Student- og forskningsarbeider som for eksempel masteroppgaver, doktorgradsavhandlinger og artikler defineres som åndsverk.
2) Et verk må ha verkshøyde for å regnes som et åndsverk. Dette betyr at verket må være et resultat av en individuell skapende innsats. Det stilles krav til originalitet ved at verket må skille seg fra andre lignende typer verk.
3) Et åndsverk må komme til uttrykk på en slik måte at det kan oppleves av andre. Opphavsretten beskytter dermed ikke ideer, prinsipper eller lignende, men kun den konkrete utformingen av verket. Den konkrete utformingen kan for eksempel være tekst på papir.
4) Et verk er beskyttet fra det øyeblikket det er skapt. Det kreves ingen særskilt registrering for vern av verket.
Vesentlig bidrag
Åndsverksloven sier: «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.» (Åvl. § 1). I praksis så innebærer dette at det er kun den eller de som har bidratt i vesentlig grad til den konkrete utformingen av et litterært verk som har rettigheter til det. Opphavsretten innebærer enerett til verket ved fremstilling av eksemplarer og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten (økonomiske rettigheter) (Åvl. § 2), samt retten til å bli navngitt og korrekt sitert som forfatter (ideelle rettigheter) (Åvl. § 3),
Kai Krüger, som er jussprofessor og opphavsrettsekspert ved UiB, har tidligere svart på spørsmål om opphavsrett og medforfatterskap i en artikkel i På Høyden. Han sier at selv om det kan finnes mange innsatsfaktorer til en artikkel så innebærer det ikke at det nødvendigvis finnes mange opphavspersoner til den samme artikkelen. Opphavspersonen er kun den eller de som har skrevet selve verket. «Om man har motteke finansiering eller fått råd og rettleiing, så endrar ikkje det kven som har opphavsretten.» (På Høyden, 11.03.2008)
Det er altså kun den eller de som har skrevet en tekst som har opphavsrett til en artikkel, en masteroppgave eller en doktorgradsavhandling. Flere forfattere kan dele opphavsrett ved medforfatterskap, men dette innebærer at alle også må ha bidratt til den konkrete utforming av verket. Et fellesverk er et verk der den enkeltes ytelse ikke klart kan skilles ut som eget verk (Åvl. § 6).
Hvis veiledere skal kunne kalle seg medforfattere av en artikkel, en masteroppgave eller en doktorgradsavhandling så må de altså konkret bidra til utforming av verket ved å skrive en del av teksten. Bidrag i form av ideer, analyse og tolkning av data, revidering og godkjenning av tekst, eller andre komponenter som fører frem til selve artikkelen eller oppgaven gir dermed ikke rettigheter til verket. Slike bidragsytere har ikke rettigheter hverken i forhold til å fremstille eksemplarer av en artikkel, tilgjengeliggjøre den for allmennheten (publisering), eller til å bli sitert som forfatter. Det er dermed et brudd med åndsverkloven at veiledere betegnes som medforfattere så lenge de ikke har skrevet en del av teksten.
– Unngå misbruk
I arbeidet med tilgjengeliggjøring av masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger i Bergen Open Reserach Archive (BORA) har vi ved Universitetsbiblioteket flere ganger vært borti problemstillinger som omhandler studenters opphavsrett. Masterstudenter kan nå velge å krysse av for elektronisk tilgjengeliggjøring i BORA ved innlevering gjennom studentportalen. Flere fakultet krever i tillegg at veileder skal godkjenne tilgjengeliggjøring av oppgaven i BORA.
Problemet med dette er at veiledere som nevnt ikke har rett til å avgjøre om studenten skal tilgjengeliggjøre hele eller deler av en masteroppgave så lenge det er studenten som har opphavsrett til verket. Veileder kan gjerne råde studentene mot å tilgjengeliggjøre masteroppgaven i BORA, for eksempel i forhold til videre publisering, men det er likevel ene og alene studenten som har rett til å avgjøre om de ønsker elektronisk tilgjengeliggjøring.
Det bør være viktig for Universitetet i Bergen at master- og PhD-studenter er klar over hvilke rettigheter de har til sine intellektuelle verk slik at deres rettigheter ikke blir misbrukt av andre. Systemet med veiledere som medforfattere til studentenes oppgaver slik det fungerer ved en rekke fagmiljø i dag bryter med studentenes opphavsrett, og dermed også med norsk lov. Det er spesielt viktig å ta vare på studentenes rettigheter i et system der veileders medforfatterskap kan gi økonomisk uttelling i form av forskningsmidler.
Jarl Giske kan gjerne forsvare fordelene med medforfatterskap (På Høyden, 15.09.2008), og det er absolutt et poeng at studentene er en del av et aktivt forskermiljø med aktive veiledere, men slik dette fungerer i visse fagmiljø i dag kan veileders interesser i forhold til egen publisering lett komme i konflikt med studentenes rettigheter.
Og hvem skal ta vare på studentenes rettigheter om ikke veilederne gjør det?