Mentor-ordning i arbeidet for bedre likestilling ved UiB

Jeg hilser en slik ordning meget velkommen. Etter snart 50 år ved det medisinske fakultet ved UiB er det min egen erfaring at man ikke kommer
noen vei uten faglig og personlig seniorstøtte på vegen fra student til erfaren forsker. Med organisering av forskningen i stadig større forskergrupperinger er det blitt mer og mer vanskelig å å bli tilsatt i faste stillinger, fordi disse utlyses innenfor rammen av eksisterende
prosjekter hvor prosjektleders egne studenter og stipendiater har særskilt fortrinn fra sine prosjekter.

Problemet er godt illustrert ved det faktum at tre av Fysiologisk Institutts fire kvinner i professorstilling er i ferd med å gå av for aldersgrensen, mens den siste senest går av innen 2008. Siste to år er to yngre kvinner tilsatt som førsteamanuenser, begge med to av de kvinnelige professorene som mentorer. Det viser seg at også yngre kvinnelige professorer er avhengig av mentorer i systemet for å overleve i den hårde konkurransen om ressursene. Ja, faktisk ser det ut til at norske kvinnelige professorer er avhengig av kontinuerlig “mentoring”, det være seg fra seniorer lokalt, nasjonalt og/eller internasjonalt, dersom de skal lykkes i den hårde formelle og uformelle konkurransen, særlig innen de
ressursintensive grenene av norsk biologisk og medisinsk grunnforskning.