Etter fellesmøtet mellom universitetets Forskningsutvalg og Utdanningsutvalg før jul, har det vært flere innlegg i På Høyden om midtveisevaluering i forskerutdanningen ved UiB. Innleggene reflekterer en viss skepsis til dette tiltaket ut fra at det kan oppfattes som en form for kontroll med innebygde trusler om sanksjoner. Det er mulig hensikten med midtveisevaluering er kommet for dårlig fram. Forslaget er ment til å være et tiltak for oppfølging og et hjelpemiddel for kandidaten til å sette søkelyset i kvaliteten og andre forhold som kan være relevant, og som kan eventuelt avdekke vanskeligheter i gjennomføringen av forskerutdanningen på et relativt tidlig stadium i arbeidet. Dette innlegget har til hensikt å gi noe mer bakgrunnsinformasjon om hvorfor et slikt tiltak sees på som viktig, og forhåpentligvis også korrigere noe av det negative bilde midtveisevaluering framstilles i.
Universitetet i Bergen har som kjent utarbeidet en Handlingsplan for forskerutdanning. Handlingsplanen er utarbeidet som en drivkraft for å tilby forskerutdanning med høy kvalitet. Hovedmålet med planen er å styrke innsatsen for og fremme kvaliteten i forskerutdanningen. Viktige tema som gjennomgås er forhold knyttet til
- dimensjonering og rammebetingelser
- rekruttering, informasjon og karriereløp
- veiledningsmiljø og forskerskoler
- tverrinstitusjonelt samarbeid
- internasjonalisering
- opplæring og forskerutdanningskurs
- administrasjon og rapportering
- ph.d-reglement
Alle disse forhold angår den enkelte ph.d-kandidat enten i forkant av opptak, undervegs i løpet eller etter disputas. Det er også utviklet ulike forslag til tiltak som skal implementeres til de ulike punktene. Kvalitet er nøkkelordet for forskerutdanning. Dette krever kvalitativt gode forskermiljø hvor kandidaten har sin naturlige plass og hvor også veiledning foregår. I disse miljøene forventes at universitetets akademiske tradisjon med kritisk refleksjon og debatt foregår. Samtidig som handlingsplanen skal være med å fremme kvaliteten i opplæringen så er også hensikten å etablere et hjelpemiddel slik at en større andel av stipendiatene gjennomfører sine doktorgradsløp innenfor normert tid. En stipendiatperiode er på 3 eller 4 år avhengig av finansieringskilde. Vi mener at det er viktig at det skal være mulig å gjennomføre forskerutdanningen på tilnærmet normert tid. Dette krever god veiledning og annen oppfølgning av ph.d-kandidaten. Vi mener at dette er til fordel for kandidaten selv og samfunnet. En midtveisevaluering må sees i lys av dette perspektivet.
Nifu Step Rapport 40/2009 beskriver et hovedbilde av gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen over tid. Bare en mindre andel av stipendiatkullene fra 1991 og framover gjennomfører doktorgradstudiet i løpet av normert tid. Men utviklingen viser at gjennomføringsgraden øker. Mens andelen av 1991 og 1995 kullene som hadde disputert etter 5 år var 50 %, var andelen av 2003 og 2005 kullene 60 % for sektoren som helhet. I samme rapport trekkes det fram at Universitetet i Bergen har best gjennomstrømning i doktorgradsstudiet nasjonalt sett. Gjennomføringsgrad 5 år etter startsåret som stipendiat for 2003 kullet er opp mot 70 %. Det kan ikke utelukkes at vårt fokus på kvalitet inkludert tettere oppfølging av ph.d-kandidatene reflekteres i dette. Vi vil at denne positive utviklingen skal fortsette. Derfor er oppfølgingstiltak av kandidaten viktig.
Midtveisevaluering er ett tiltak som innebærer at en skal ha muligheter både for faglig og progresjonsmessig oppfølging. Arbeidet med ph.d.-graden kan være både krevende og til tider vanskelig på grunn av diverse forhold. I tilfeller hvor det avdekkes vanskeligheter vil en midtveisevaluering kunne bidra til å komme på rett spor igjen. Andre vil få en positiv tilbakemelding på at de er på rett vei både faglig og tidsmessig. Universitetet i Bergen ønsker at flest mulig som starter på sin forskerutdanning skal ha det beste muligheter til å fullføre denne. Vi mener at de som blir tatt opp til forskerutdanning er valgt ut på bakgrunn av sin kompetanse og muligheter for å gjennomføre. Å tro at en ordning med midtveisevaluering skal ha som overordnet hensikt å ”kontrollere” ph.d-kandidater er feil. Heller tvert om. En slik ordning skal kunne fange opp forhold av både faglig art som bør diskuteres, men og forhold knyttet til selve forskerutdanningen. Dette kan gjelde fasiliteter eller selve veiledningen. Intensjonen er ikke å rette skyld mot kandidaten der hvor korrigeringer er nødvendig. Det er her viktig, som Ann-Kristin Molde og Ingrid Birce Muftuoglu, hevder å se på alle forhold i forskerutdanningen som stipendiaten er en del av. Dersom det i verste fall er noen ph.d-kandidater som er kommet i en vanskelig situasjon så vil en midtveisevaluering også kunne være en hjelp for å rydde opp i dette.
Fakultetene skal innføre midtveisevaluering, men hvert fakultet må ut fra sine særtrekk legge opp ordningen slik at den er meningsfull for fagmiljø og kandidat, og mulig å gjennomføre praktisk sett. Her skal ikke ens ordning ”bli tredd ned” over fakultetene. Erfaringsutveksling skal resultere i visse felles kriterier som utgangspunkt for fakultetsvise (eventuelt instituttvise) ordninger.
Vi håper at denne gjennomgangen har oppklart noen misforståelser. Det vi samtidig vil oppfordre til et at alle ph.d-kandidater engasjerer seg i hvordan midtveisevaluering best kan skje til deres eget beste i det forskningsmiljø de er tilknyttet. Her kan det være nyttig å se til og eventuelt dele erfaringer med ph.d-kandidatutvalget ved Det humanistiske fakultet som har satt fokus på ulike progresjonstiltak.