Mitt svar på åpent brev til universitetsstyret

I et åpent brev til universitetsstyret stiller Magne Espedal og Atle Kittang et spørsmål og et krav. Bakgrunnen er rykter og medieoppslag omkring Kåre Rommetveit sin situasjon ved UiB. Sider ved dette har også blitt kommentert i BT av Jan Fridtjof Bernt, Ola M Johannessen og Leiv Sydnes. Et hovedanliggende for Espedal og Kittang er: 

”Rommetveit har nytta denne kompetansen i utviklinga av UiB til ein moderne forsknings- og undervisningsinstitusjon. At ikkje alle har vore samde i alle trekka ved denne utviklinga, burde ikkje hindre at Rommetveits innsats som leiar får den anerkjenninga den fortener. Universitetsleiingas stadige ”ingen kommentar” bidrar diverre til det motsette, nemleg til diffus mistenkeleggjering av ein fortenestefull medarbeidar. Dette er uklokt, og kan skade institusjonens demokratiske omdømme.”

At Rommetveit har utført en stor og fortjenestefull innsats for UiB er det ingen tvil om, og det er ikke vanskelig å se at konfidensialitet kan skape større problemer enn den er ment å løse.

Espedal og Kittang spør:

Etter det vi forstår, viser universitetsleiinga til personvernet som grunn til å halde saka stengt for offentleg innsyn. Men gir denne saksbehandlinga verkeleg vern for rettane til ein arbeidstakar?

Hvorvidt det kun er personvern som ligger til grunn for å hindre offentlig innsyn er jeg usikker på. Fra kompetent hold har jeg blitt opplyst at pågående forhandlinger også kan gi grunnlag for konfidensialitet. Generelt vil jeg imidlertid påpeke at hvorvidt ”rettane til ein arbeidstaker” ivaretas kan best besvares av arbeidstakeren selv, og det vil være galt av meg å begi meg ut på spekulasjoner i den konkrete saken.

Espedal og Kittang krever:

Både av omsyn til universitetets omdømme som open og demokratisk institusjon og med tanke på Rommetveits situasjon og ettermæle, krev vi at universitetets styre nå går ut og gjer det klart at det ikkje heftar noko misleg ved den tidlegare universitetsdirektørens avgang

Etter at Rommetveit sluttet som universitetsdirektør og gikk over i annen stilling har jeg ofte blitt konfrontert (internt og eksternt) med utsagn som at styret ”sparket” Kåre Rommetveit som universitetsdirektør på grunn av ”et eller annet”. Slike påstander har alltid vært og er fortsatt helt uproblematisk å kommentere.  Jeg gjentar nå, som så ofte før: Styret uttrykte aldri mistillit eller avskjediget Rommetveit og det hefter ikke ”noko misleg ved den tidlegare universitetsdirektørens avgang”. Sommeren 2006 ønsket jeg at Rommetveit hadde fortsatt som universitetsdirektør. Hans kompetanse og arbeidskapasitet er unik og viktig for UiB.