Moralisme som medisin?

Takk til Holgersen, Dyregrov og Solheim for innlegg etter Lindstrøms moraliserende holdning over mennesker i dyp krise.

Dessverre finnes det en god del psykologer som ikke synes å kjenne til forskjellen på er og bør. Selv opplevde jeg gjentatte overgrep fra familiemedlemmer gjennom barndommen, og jeg har i den forbindelse erfart at det i helsevesenet anses som sunt å tilgi (uansett om overgriper ikke ber om noen tilgivelse). Mens teologene har sett på tilgivelse og forsoning som et etisk anliggende, blir det i terapirommet behandlet som om dette skulle kunne besvares av vitenskap.

Som Solheim skriver, er det ulike typer dødsfall, hvorav noen er langt mer dramatiske enn andre. Jeg vet ikke eksakt hvor utbredt det er blant psykologer å ikke ville forholde seg til konkrete, levde liv, men har i alle fall selv opplevd at psykologer omskriver overgrep mot barn til “motgang”, “samspillsproblemer” eller “konflikter” i familien. Utsagn som “det kommer ikke an på hvordan man har det, men man hvordan man tar det”, er heller ikke ukjent. Selv om overgrep mot barn dessverre ikke er noen sjeldenhet, er det hårreisende å normalisere slike handlinger på denne måten. Derfor spør jeg: Er etikk for lite vektlagt og integrert i profesjonsstudiet i psykologi?