Når makten mobiliserer

BT gir 21.2.ytterligere materiale til forskning og undervisning om hvordan dominerende medier i et lokalsamfunn kan regissere kampanjer mot bestemte personer som de, gjerne av uklare grunner, misliker. I tre ulike sjangere – et leserbrev, en redaksjonell kommentar (fra leserombudet Terje Angelshaug) og et intervju - gjentas hakkingen på UiBs sittende rektor, samtidig som hans konkurrent i det tilstundende rektorvalget gis et stort og utpreget vennlig oppslag. 

Jeg og mange andre er glade for at Rolf K. Reed stiller som godt kvalifisert kandidat ved rektorvalget og ser fram til gode, prinsipporienterte diskusjoner de kommende ukene. Dessverre er det nå liten grunn til å tro at BTs dekning av disse diskusjonene vil være saklig og balansert.

Advokat Harald S. Kobbes kritikk av min kronikk 14.2. er gitt et flott, fotoillustrert oppslag. Da er det litt ekstra synd at det saklig sett går galt allerede i ingressen: ”Jostein Gripsrud hevder at UiB-rektor Sigmund Grønmo har sørget for en høyere ranking for Universitetet og at flere enn noen sinne tar doktorgraden. Men grunnlaget for rankingen ble lagt lenge før Grønmo ble rektor.” Det overrasker meg at en framstående jurist ikke er en bedre leser.

For min kronikk handlet primært om BTs forhold til UiB generelt. Hovedpoenget i kronikken var at BT i alle år – flere tiår - har unnlatt å dekke UiB på en ordentlig, kontinuerlig og kritisk måte. I stedet har vi fått sporadisk personrettet kampanjejournalistikk på en bakgrunn av generell mangel på interesse og regelrett surskap. BTs sjefredaktør (jf. intervju i Student-tv 22.2.) og leserombudet (se hans artikkel 21.2.) har tatt dette hovedpoenget uten problemer. Kobbe greide det ikke.

Eksemplene jeg nevnte på BTs unnlatelsessynder og negativitet var riktig nok alle ganske ferske, dvs. fra Grønmos rektorperiode. Dette var for det første fordi de lett skulle kunne huskes av leserne. Den andre grunnen var at disse ferske eksemplene også kan knyttes mer spesifikt til den holdning BT åpenbart har inntatt overfor den sittende rektor: Man har i de seinere årene vært spesielt gjerrig med dekningen av positive trekk ved UiB og universitetets utvikling. Dette var poeng nummer to i kronikken. Et rykende ferskt eksempel til: BT har adgang til UiBs styremøter. 19.2. la rektor fram for UiBs styre en plan for styrking av UiBs kontakt med samfunns- og næringsliv, inkludert en årlig Christiekonferanse, den første 19. mai. Ingen andre norske universitet har en slik plan for målbevisst satsing. Hvorfor har ikke BT slått opp dette? Strider det for sterkt med bildet avisen har tegnet?

Jeg skrev uttrykkelig at det nåværende rektoratet selvfølgelig ikke er den eneste årsaken til framgangen på den internasjonale rankingen. Jeg var heller ikke opptatt av rektors rolle i forhold til verken planene for Bergens Museum, Likestillingsprisen eller produksjonen av doktorander. Jeg var opptatt av BTs holdning til institusjonen UiB i disse sakene.

Mens jeg i mine innlegg i debatten om BT og UiB flere ganger har understreket at Kåre Rommetveit som direktør gjorde en stor innsats for institusjonen på mange måter, er Kobbe svært opptatt av å frakjenne det nåværende rektoratet ethvert bidrag til UiBs framgang: De skal ikke få pynte seg med noen av de ”fjærene” jeg trakk fram. Skal en tro Kobbe, er alt som er oppnådd de siste årene resultater av tiltak fra før 2005.

Det er vanskelig å lese dette som annet enn uttrykk for slående smålighet. Ikke minst fordi det også er en oppfatning i strid med enkle fakta. Med hensyn til for eksempel likestillingsarbeidet, kan en vise til vurderingene av de siste års aktiviteter i både Kunnskapsdepartementets begrunnelse for likestillingsprisen og i UiBs eget likestillingsutvalg. Når det gjelder den internasjonale rangeringen, er Kobbe også på ville veier når han frakjenner de tre-fire siste årene enhver betydning. Han har åpenbart ikke satt seg tilstrekkelig inn i hvordan rangeringen foregår.

Den er basert på seks indikatorer, som vektes forskjellig. Den klart viktigste (40% av totalen), er hvordan institusjonen plasserer seg i en årlig survey der 6 – 7000 universitetsansatte verden over setter opp en liste over det de mener er de 30 beste universitetene på kloden. Undersøkelsen reflekterer dermed UiBs standing fra år til år. UiB hadde en radikal framgang på blant annet denne indikatoren mellom 2006 og 2008, fra en score på 18.2 til en score på 52 (av 100 mulige). Å si at kriteriene utelukkende reflekterer ”langsiktige forhold og tiltak” – dvs forhold og tiltak fra Rommetveits direktørtid – er bare ut fra dette åpenbart uriktig.

Saklighetsnivået i Kobbes artikkel viser seg for øvrig i en formulering som denne: ”Det vi som står utenfor UiB har registrert, er primært at rektor Grønmo har stått i spissen for å skifte ut store deler av den administrative ledelsen av UiB.”  Denne registreringen er foregått ved lesning av BT, hvis sterkt tendensiøse framstilling av saksforholdet for eksempel er bestridt både av undertegnede og flere av de påstanden gjelder – folk som har byttet jobb eller gått av for aldersgrensen. Jeg kan forsikre om at det aller meste av UiBs utmerkede administrative personale fortsatt er i arbeid for institusjonen.

Til slutt noe om Terje Angelshaugs kommentar. Han har ofte imponert meg. Men denne gangen gir han et forsvar for BTs aggressive kampanje som er uholdbart. For det første er ikke en velkjent ideologisk refleks hos journalister - å forsvare de svake mot makthavere - noe som kan erstatte ordentlig sakkunnskap og konkret analyse av saksforhold. I så fall kunne man lett komme til å støtte den avsatte Slobodan Milosevic mot FN og domstolen i Haag.

For det andre er konflikten mellom rektoratet og Kåre Rommetveit ikke en ordinær konflikt mellom en ansatt og en arbeidsgiver. Det er i høy grad en maktkamp, noe BTs demagogiske dekning det siste halve året og innlegg som Kobbes til fulle viser. Kåre Rommetveit var en meget mektig, nettverk-sterk mann, etter svært manges mening altfor mektig internt ved UiB. Han forlater ikke denne posisjonen uten diverse typer sverdslag, samt krav om en sluttpakke helt hinsides normene i en norsk akademisk institusjon. BT har neppe saklig grunn til å betrakte ham som et offer for særlig mye annet enn hans egen motvilje mot å oppgi sin tidligere meget svakt begrensede makt.

Angelshaugs forståelse er dessuten for nærsynt. Han glemmer å plassere BTs mobilisering av demagogi og annen mediemakt i forhold til andre makthavere enn ledelsen ved UiB. Som den ikke ukjente advokat Kobbes engasjement i saken antyder, er konflikten som har utspilt seg ved UiB også av stor interesse for en rekke innflytelsesrike mennesker som ikke er direkte knyttet til verken BT eller UiB. Mange lesere vil derfor kunne lese avisens oppslag som tegn på at Makten mobiliserer mot UiB-ledelsen - til skade for Bergen.

Jeg ønsker BT lykke til med å utvikle sin kjennskap til og forståelse av UiB og universitetets samfunnsmessige rolle.   

En forkortet versjon av leserbrevet var på trykk i Bergens Tidende fredag 27. februar