Nathalie Zemon Davis og fortellingens renessanse

I begynnelsen var fortellingen. Fra oldtiden og opp imot vår egen tid handlet historien mest om konger og statsmenn og deres kriger. Denne enkle – eller lille – fortellingen ble etter hvert utfordret, både av den store fortelling, som Karl Marx’ om klassekampen, og av de generaliserende samfunnsvitenskapene. Omkring 1970 kunne sosialantropologen Fredrik Barth hevde at samfunnsforskerne drev vitenskap, mens historiefaget var et ”17. mai-fag” til festlige anledninger. Da hadde imidlertid historiefaget for lengst tilpasset seg de nye samfunnsfagene og vendt seg enten mot den store fortelling eller vekk fra fortellingen.

Men allerede i 1979 konstaterte den engelske historikeren Lawrence Stone at fortellingen var kommet tilbake, ikke i form av konger og kriger, men som uttrykk for en tro på betydningen av enkeltmennesker og deres valg. Den nye fortellingen sprang ut av sosialhistorien, av en erkjennelse av at massedata og allmenne teorier ga begrenset innsikt i tidligere tiders tanker og adferd. Interessen forskjøv seg fra stater og imperier til små lokalsamfunn, fra sosial og økonomisk historie til kultur og fra store tankesystemer til alminnelige menneskers tro og erfaringer. Som inspirasjonskilder ble sosiologi, statsvitenskap og økonomi erstattet med sosialantropologi, litteraturvitenskap og til dels skjønnlitteratur. Selv om man ikke kunne slutte direkte fra andre kulturer i samtiden til eldre europeiske samfunn, kunne sosialantropologisk innsikt brukes til å stille nye spørsmål. Litteraturvitenskapen stimulerte til nærlesning av tekster, ga innsikt i retoriske grep og kunne utfordre etablerte oppfatninger om historisk kunnskap.           

Nathalie Zemon Davis’ forskning er preget av disse impulsene. I sine arbeider fra 1970- og 80-årene, bl.a. studiene av bysamfunnet i Lyon på 1500-tallet, kombinerer hun grundige kildeundersøkelser og omfattende statistisk materiale med inntrengende og nyskapende analyser av oppfatninger av tid og rom i henholdsvis katolske og protestantiske bymiljøer. Senere har hun beveget seg mer i fortellende retning. Hennes mest kjente bok, The Return of Martin Guerre (1983), om mannen som i flere år klarte å få en hel landsby til å tro at han var den forsvunne Martin Guerre, beskriver enkeltmenneskers skjebne, men gir samtidig et bilde av det franske bondesamfunnet på 1500-tallet. Hennes siste bok handler om den arabiske diplomaten al Hassan al-Wazzan som ble tatt til fange av europeiske sjørøvere og tilbrakte åtte år i Roma, der han bl.a. skrev en bok om Afrika (Trickster Travels, 2006). Historien er fascinerende, og boken viser godt Davis styrke som historiker: Hun lytter til fortidens enkeltmennesker, i stedet for å betrakte dem som kasus i en generalisering. Men hva forteller hennes eksempler oss egentlig? Hvor mye mer vet vi om forholdet mellom den kristne og den muslimske verden på 1500-tallet gjennom boken om al-Wazzan? Hvor går grensen mellom det allmenne og det spesielle?

En av Davis’ intellektuelle forgjengere, den franske historikeren Lucien Febvre, spurte i sin bok om vantroen på 1500-tallet (1947): Var det mulig å være ateist på 1500-tallet? Etter en undersøkelse av bl.a. språk, ritualer og forestillingsverden, konstaterte han at man rett og slett manglet de intellektuelle redskapene til å utvikle et ateistisk livssyn. Febvres undersøkelse plasserer seg klart i den store fortelling om overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunn, fra et samfunn der det var umulig å la være å tro på Gud til ett der det – i alle fall etter Febvres oppfatning - nesten var blitt umulig å gjøre det. Samtidig kan det innvendes at Febvre gjør lite for å forstå fortidens mennesker innenfra; han beskriver dem gjennom hva de mangler i forhold til oss.

Den nye fortellingen Davis representerer, har brakt oss et langt stykke fremover på dette området, men den har ikke gitt oss noen bedre svar på de store spørsmålene Febvre stilte i 1947.

Innlegget sto først på trykk i Bergens tidende 8. juni 2010