I innlegget sitt i ”På Høyden” 9. juni ”Nokre er tregere enn andre” går dr. philos og førstebibliotekar Paal Bakka, varatillitsvalgt for Forskerforbundet i IDU-utvalget ved UB, ut mot gruppen av 1. amanuenser som har startet e-postadressen mot å si ja i årets uravstemning om lønnsoppgjøret.
Det som irriterer Bakka er aksjonistenes budskap om at 1. amanuensene har kommet dårlig ut i flere sentrale lønnsoppgjør. Når lektorer med noen års ansiennitet ligger sju lønnstrinn over erfarne og middelaldrende 1. amanuenser ved Universitetet må det skyldes at lektorene er dumme og har blitt lurt til å jobbe mer, mot å få noen skarve lønnstrinn, hevder førstebibliotekaren. Hva er dette for slags måte å argumentere på? Bakka glemte å nevne at lektorene har arbeidsavtale som innebærer at de kan avspasere flere uker i året og i praksis ha mulighet til å holde seg vekke fra arbeidsplassen så lenge skoleferiene varer, inntil 12 uker per år. De kan konsentrere seg om å undervise og pleie kontakten med elever, behøver ikke publisere for å få lønnsopprykk og slett ikke bruke år av voksenlivet til å arbeide som stipendiat, kanskje deltidsansatt timelærer og arbeidsledig om sommeren til fylte 50.
Hvis det er noen her som er blitt lurt trill rundt er det vel 1.amanuensene. Det er nå etter hvert grundig dokumentert at Kvalitetsreformen har gjort undervisningsbyrden og administrasjonsoppgavene mer krevende enn før, uten at det har blitt lempet på kravet om å forske. Snarere tvert i mot. Og lønnen er altså ikke justert opp på samme måte som i skolen.
Både lønn, ferier, avspasering og fast jobb er lektorene vell unt, og det er all grunn til å gratulere gruppen med at de har valgt en god strategi i lønnskampen sin. For jeg tror i alle fall at når en utdanningsgruppe vinner fram med lønnskrav, så har fagforeningen og forhandlerne stor del av æren. Hvorfor greier ikke Forskerforbundet å påvirke arbeidsgiver, staten, til å satse på høyere utdanning, slik staten for noen år siden, som Bakka nevner, spadde opp midler til skoleverket?
I motsetning til grunnplanet i organisasjonen ser Bakka og Forskerforbundet ut til å gå inn for status quo, og prøver å tegne et glansbilde av de rådende forhold. Bakka nevner den betydelige lønnsveksten i det kvinnedominerte bibliotekaryrket som døme på at dagens system i lønnsfaststetting ved UiB fungerer. Jeg forstår bare ikke hvem han snakker om. Det kan umulig være de kvinnelige, eller mannlige for den saks skyld, universitetsbibliotekarene, for de følger 1. amanuensene i lønn, og har altså atskillig dårligere betalt enn lektorer med akkurat samme eller kortere utdanning.
På samme måte som for 1. amanuensenes del ble deres ansiennitet i staten nullstilt da de i fjor ble trukket ut av lønnsspennet og plassert inn i lønnsramme. Det undrer meg at Forskerforbundet ikke den gangen greide å forhandle seg fram til at en liten håndfull universitetsbibliotekarer fikk ta med seg ansienniteten sin, som de altså får nytte av om de skifter arbeidsplass til annen offentlig virksomhet, for eksempel et høyskolebibliotek.
Fagbibliotekarene har tre eller fireårig høyskoleutdanning, men får de, til tross for sentrale justeringsforhandlinger, samme uttelling lønnsmessig ved UiB som de med tre-fireårig lærer og adjunktutdanning? Jeg tror ikke det. Bakka, du har kanskje tilgang til relevant lønnsstatistikk og kan motsi meg?
Om du leser dette Bakka, vil du sikkert fnyse og si noe om mulighetene som ligger i dette med individuelt lønnsopprykk gjennom lokale forhandlinger. Min erfaring som UB-ansatt er at uansett kjønn og utdanningsbakgrunn er det lite for bibliotekarer ved UiB å hente i lokale lønnsforhandlinger. De fleste universitetsbibliotekarer og bibliotekarer søker ikke engang om lønnsopprykk lokalt, blant annet fordi ledelsen legger føringer på en slik praksis og antyder at sentrale lønnstillegg innebærer at lokale tillegg er å be om for mye. Hvorfor gjør ikke Forskerforbundet mer for å gå ut mot feilinformasjon og manipulering og motivere bibliotekansatte om betydningen av å søke, om ikke annet så for å markere vilje til lønnskamp?
Forskerforbundet har en passiv stil, og ikke bare i forhold til medlemmene. Det lar for det meste arbeidsgiver i fred. Det ser vi ikke bare i forbindelse med lønnsfastsettelsen, men og om vi følger med i hva som foregår i det såkalte IDU-utvalgene. Jeg kjenner best forholdene ved UB. Her sitter Forskerforbundets representant og tar i mot informasjon fra ledelsen. Utvalget blir ikke brukt som forhandlingsorgan og som organ for å gi ansatte innflytelse på arbeidsplassen slik det er ment i henhold til Hovedavtalen. Jeg kjenner ikke til at Forskerforbundets representant har bedt om utsettelse av saker for å holde medlemsmøte eller for å bringe saker høyere opp i systemet til megling, kanskje rettslig avgjørelse. Dette er rettigheter Forskerforbundet og øvrige fagforeninger har i henhold til Hovedavtalens paragraf om uenighetsprotokoll ved drøftinger og forhandlinger.
Er det ikke obligatorisk for Forskerforbundets tillitsvalgte å skolere og kurse seg om Hovedavtalen og i forhandlingsteknikk? Jeg spør fordi de tillitsvalgte på avdelingsnivå virker lite trent i hvilke utspill de kan komme med i ulike fora.
Til tross for gode erfaringer fra NTNU, NHH og UiTø har Forskerforbundet ved UiB ennå ikke åpnet for at lokale lønnsforhandlinger bør definere grupper og gjennomføres som gruppeoppgjør, som Forskerforbundet ved NTL og NHH går inn for. (Se innlegg i ”På Høyden av Ragnfrid J. Skavland, hovedtillitsvalgt for NTL 3. juni 08).
Forskerforbundet har forsømt seg ved UiB lenge og det har ført til frustrasjon. At aksjonen for å stemme nei nå er satt i gang burde ikke overraske.
Den kjente strofen ”Jeg tror du står og sover og ikke passer på min venn”, får meg til å tenke på Forskerforbundet i Bergen. Men heldigvis, også en annen mer optimistisk vise rinner meg da umiddelbart i hu: ”Vel, våkner de vel opp en gang og bryter lenker… ”