BT har de siste dagene drevet kampanjejournalistikk for byråkratmafiaen som føler seg truet av et demokratisk styringssystem ved Universitetet i Bergen. At kildene er for feige til å stå fram er så sin sak. Det som er graverende er konklusjonene BT trekker i sine artikler. Vi frykter fremveksten av BT-universitetet.
BT opptrer uryddig når enkeltepisoder og hentydninger om rektors politiske fortid blandes inn i en prinsipiell debatt om styrings- og ledelsesformer. Vi velger derfor å se bort fra ryktebørsen og fokusere på debatten om hvordan katedralen skal styres. Det er svært uheldig dersom saker unntas offentlighet og prosesser avgjøres bak lukkede dører. Men dette er ikke noe som ligger i styringsmodellen, og et levende universitetsdemokrati er den eneste garantien for åpenhet og legitimitet.
Hvilket universitet er det BT – og de kreftene BT har gjort seg til talerør for – ønsker seg? BT kan avsløre at ”[s]ærlig mange av de administrativt ansatte er til dels svært kritisk[e],” og at mange ”oppfatter toppledelsen som svært kontrollerende”. Videre leser vi at ”[k]lagene som går igjen er økt sentralstyring, flere lukkede prosesser og mye mindre grad av frihet nedover i organisasjonene.” Anonyme administrative ledere siteres på at de ”ikke fant seg i en slik måte å bli ledet på.”
Men i enhver annen sammenheng ville vel det at ledelsen har kontroll over hva administrasjonen driver med ha vært oppfattet som positivt? I vår verden er det at den demokratisk valgte faglige ledelsen følger opp byråkratene et sunnhetstegn ved organisasjonen.
I Morgenbladet 3. oktober tar professor Trond Berg Eriksen (UiO) til orde for ”en prinsipiell avklaring på spørsmålet om administrasjonen er der for de faglige virksomhetenes skyld, eller omvendt.” Kanskje det er her vi finner kjernen i kritikken? De siste årene har antallet administrativt ansatte økt jevnt og trutt. Institutter og fakulteter må argumentere tungt for nødvendigheten av hver eneste vitenskapelige stilling, og dimensjoneringen av studietilbudet er oppe til stadig vurdering. Men veksten i administrative stillinger skjer utenfor det demokratiske systemet.
Frihet og autonomi er begreper som går igjen i kritikken av universitetsdemokratiet. Men de nye ledelsesformene har gått på bekostning av nettopp friheten og autonomien til de lokale enhetene. Ved Det humanistiske fakultet har omorganiseringen gjort ansatte instituttledere til lokale småkonger med lojalitet oppover. Fagmiljøene og studentene er tilsidesatt gjennom en systematisk skvis og nye, ”uformelle” strukturer erstatter de demokratiske organene. Resultatet er at demokratiet forvitrer. Veien fremover er ikke å frata valgte ledere makt, men tvert imot å utvide universitetsdemokratiet. Universitetet trenger flere sterke valgte ledere.
Hvis man velger å se forbi tåkepratet om ”corporate governance” fra såra og vonbrotne byråkrater og heller ser på uttalelsene som har kommet fra de demokratiske organene ved universitetet, vil man se at det er bred oppslutning blant studenter og ansatte om modellen med valgt ledelse. Men et demokrati krever aktiv og bred deltakelse. Universitetsdemokratiet drives ikke av seg selv.
BTs alternativ er et uopplyst enevelde. Vi vil verken studere eller arbeide ved et BT-universitet.
Innlegget sto først på trykk i Bergens tidende 7. oktober 2007