Ingen institusjon er så manisk opptatt av å evaluere, vurdere, kvalifisere, og diskvalifisere som akademia. Hele universitetssystemet kan se ut som en kompleks kvalifiserings-diskvalifiseringsmaskin. Universiteteter og høyskoler rår over et imponerende arsenal av mekanismer og ritualer som avler ulike rangeringer og plasseringer av så vel individer som institusjoner i vitenskapens navn. Inntil nylig har universiteter og høyskoler stort sett få regjert uhindret. Det nye omsegutbredende rankingsystemet og ulike eksterne evalueringssystemer truer nå et autonomt regime konsolidert gjennom flere århundrer.
Det er ingen tvil om at organisasjons- og utdanningsforskeren Linda Wedlin har levert et solid arbeid og beriket vår forståelse av hvordan rankinglister i stor grad styrer handelshøyskolenes utvikling i Europa. At Wedlin er blitt tildelt Nils Klim-prisen for sin forskningsinnsats er ikke bare en anerkjennelse av hennes personlige innsats, men også et sterkt signal om at rankingsystemet varsler muligens et nytt markedsøkonomisk regime for universiteter. Derfor har universitetene all grunn til å vie fenomenet oppmerksomhet, også i form av forskning og, hvis det absolutt faller i noens smak, pristildelinger.
Det er da forståelig at konsernavisen for Universitetet i Bergen, På Høyden, har viet forrige høst stor spalteplass til tildelingen av Nils Klim-prisen til den unge svenske utdanningsforskeren Linda Wedlin 19.9.2006 “Nils Klim-pris til svensk bedriftsøkonom “ og tilbudt sitt publikum en oppsummering av hennes foredrag “Akademi och samhälle i samspel: Om marknad, politik och media som medspelare i universitetens omvandling” holdt i Bergen 27 november 2006 i artikkelen
”Kvalitetsklemme i kunnskapssamfunnet” dagen etter.
Wedlins kartleggingsarbeid av rankingslister som et nytt sammensatt regime hvor marked, media og politikk finner hverandre er derfor brennaktuell for forskning og media. Fenomenet er såpass nytt at en kunne forvente av en samfunnsorientert forsker at han eller hun hadde som ambisjon å frambringe en kritisk forståelse av fenomenet. Med “kritisk forståelse” mener jeg et forsøk på å avdekke synlige og usynlige mekanismer og forestillinger som bidrar til å feste markeds- og mediamaktens grep over universitetene.
Etter en lang beskrivelse av konvergensen mellom marked, media og politikk i evaluering av høyere utdanning, kroner prisvinneren sin Klim-foredrag med å støtte seg, ikke til egen argumentasjon og faktaframlegging, men til Bourdieus angivelige forståelse av begrepene ”felt” og “autonomi”. Publikum serveres i løs sitatform den angivelig alternative sannheten om ”ett fälts autonomi till stor del [handler] om möjligheten att sätta egna kriterier för värde och nytta”. Sitatet gjentas kort tid etter lojalt i journalist Silje Gripsruds referat. Sitatet, forunderlig nok, kunne like gjerne være hentet fra hvilken som helst ordboks definisjon av “autonomi”. Ikke noe å klage over i og for seg, hadde det ikke vært for denne Bourdieu-dekorasjon som ikke barer pryder prisvinnerens foredrag, men også journalistens formidling.
Det er denne definisjon jeg har valgt som casus belli. Mens prisvinnerens beskrivelse av rankingslistefenomenet er grei, finner jeg deriot Wedlins utdelingsforedrag intellektuelt skuffende. Min skuffelse er først og fremst knyttet til hennes lån av den franske sosiologen Pierre Bourdieu utstråling i form av et løssitat, som, i mine øyne, fremstår mer som vitenskapelig kosmetikk enn som seriøst kritisk resonnement. Parler pour rien dire. Tale i den hensikten å si intet. Svært viktig, mente Bourdieu selv, i politikeres og eksperters strategi for å å oppnå utstråling og posisjon. Min Nils Klim versjon lyder slik: dire des bourdieuseries pour ne rien dire. Løst oversatt: bourdieusvadifisere. Utrolig hva Bourdieu kan brukes til i disse skandinaviske forskerstreberdager. Det morer og opprører meg å lese og høre at skandinaviske samfunnsforskere og humanister, vanligvis unge, oppadstrebende, politisk korrekte liksomreformister, bruker Pierre Bourdieus navn og akademiske utstrålingskraft som en terminologisk verktøykasse i sin delvis streben etter å opphøye seg selv til metaevaluatorer av så vel nye som gamle hegemonier.
Linda Wedlin har funnet det passelige spennende å avrunde en interessant men nokså deprimerende gjennomgang av det akademiske rankingslistediktaturet med byråkratikompatibel bourdieusnadder. Slikt liker en tilhørerskare av postmoderne utdanningsherskere, hvis kosmologiske horisont består for en stor del av å styrke sitt hegemoni over utdanningssystemet. Wedlins salongfähige, unnskyld, planleggerfähige retorikk, passer som hånd i hanske i egen opphøyelse til superevaluator og, tilgi meg et slett ordspill, som en likepassende hanske for lokale påhøydenkarrierister.
Linda Wedlins avrunding av sitt foredrag er sørgelig nok, men likevel ikke uventet, et eksempel på l’arroseur arrosé («Den som vanner, blir selv vannet»). Hun tildeles herved medlemskort i foreningen av selv-Bourdieufiserte sosiologer og humanister. Metoden, unnskyld, kokeoppskriften for å oppnå medlemskap i denne foreningen er relativt enkel: (1) la den håpefulle ekspert krydre sin retorikk med en klype Bourdieu her og der, hvor det passer…omtrent som et Jesuord i bedehuset, (2) bit tungen og pass på å unngå de mørke, kulturpessimitiske sider av Bourdieus verk, alt som smaker av skjebne, forutbestemmelse, verdens elende (også i akademia) og sosiologens smerte, (3) unngå som pesten å ta med hele Bourdieus tilnærming til samfunnsanalyse som en selvrefleksiv handling (la Bourdieuspeilet ligge hjemme), (4) server det filtrerte bourdieu-avkoket kaldt eller varmt avhengig av klientellet: Bourdieu light eller Bourdieu flambé, Bourdieu i strukturrasjonell sjy, eller Bourdieu i nouvelle cuisine versjon.
Min kritikk av Linda Wedlins innlegg berører altså to aspekter. For det første mangler innlegget vesentlige perspektiver som utgjør Bourdieus varemerke: Samfunnsforskerens smertefulle selvinkludering i refleksjonsprossessen, Bourdieus strukturelle pessimisme og kompleksiteten i agent-begrepet, maktens stadige fornyelsespotensiale, de undertryktes overtagelse av undertrykkernes vurderingskriterier for å nevne noen. For det andre, byr innlegget, et interessant men kritikkverdig eksempel på hvordan akademisk retorikk benyttes i en selvopphøyelsesstrategi. Helt i tråd med Bourdieus urovekkende syn på makten.
Bourdieu er nå død. Mens han levde, var han såre klar over tallrike muligheter for recupération forstå - intelligent, men perverterende bruk, av hans sosiologi. Det gjorde ham litt vondt. Men han betraktet også dette som en bekreftelse på elitenes selvbekreftelse. For Pierre Bourdieu var sosiologien en kampsport. Bourdieu mente at sosiologien var å uroe “oss” ved å avdekke usynlige maktmekanismer og ved å vise oss hvordan makten fornyer seg til stadighet. Problemet ved Wedlins foredrag er at det er lite som uroer oss i hennes beskrivelse. Det som uroer meg derimot, er hennes og flere norskes samfunnsforskeres tendens til å pryde seg med Bourdieu.
For Linda Wedlin er sosiologien redusert til minigolf. Slik fortjener minst en utmerkelse, for eksempel Nils Klim-prisen