Arbeidsplassen vår har den siste uken blitt hengt ut i Bergens Tidende på en måte som ingen er tjent med. Postkassen til BT flommer nå tydeligvis over, for det er mange av oss som får beskjed om at avisen ikke vil trykke innlegg.
Bakgrunn for saken er en kronikk 4. oktober hvor instituttlederne Giske og Hansens spurte: Hva skal vi med UiB? I stedet for å besvare sitt eget spørsmål, inviterte de til en ”prinsipiell” lederdebatt, hvor de først og fremst var opptatt av sterke ledere. i et leserbrev i BT 9. oktober presiserer og utdyper Giske og Hansen sin manglende tillit til demokrati og valgsystem. Når noen roper på sterk ledelse og militær kommandostruktur uten å klargjøre sin egen posisjon, er det grunn til å bli urolig.
Et kjernepunkt i kronikken deres er at sterke ledere gir et godt universitet, et synspunkt de underbygger slik: ”TV-serien ”Yes, Minister” viste for det norske folk at vi kan klare oss godt så lenge vi har en høyt kvalifisert administrasjon – men også at det er en fordel med høye kvalifikasjoner i den politiske ledelse.” Det må ha gått Giske og Hansen hus forbi at den britiske serien ”Yes, Minister” er en bitende satire og ikke en hyllest, men en kritikk av hvordan et administrativt apparat i kraft av sin posisjon kan manipulere demokratisk valgte politikere.
Giske og Hansen synes videre å mene at NTNU har gjort et riktig valg (blitt nisjeuniversitet for teknologi og naturvitenskap) og at Oslo kan komme til å gjøre et riktig valg (bli eliteuniversitet), mens Universitetet i Bergen strever med en ullen profil som allmennuniversitet i utkant-Norge, helt nede på 350ende plass på Shanghailisten. Hvordan UiB kan ha havnet der etter utallige år med sterkt direktørstyre og store fond forbigår de klokelig i stillhet. I stedet for å reise en prinsipiell universitetsdebatt har de nå gitt næring til en personfokusert ”maktavsløring” hvor det kommer frem at Universitetet i Bergen har en sterk rektor med radikal fortid – i seg selv ingen nyhet i og med at Grønmo alltid har vært åpen om dette. Under dette rektoratet har også forskerne blitt mer fornøyde og noen administrativt ansatte mindre fornøyde. Dette er kanskje ikke så merkelig i og med at det sittende rektoratet gikk til valg på et program som nettopp tok sikte på å styrke den faglige ledelsen og demokratiet ved Universitetet i Bergen. Og det er vel ingen, selv ikke Giske og Hansen, som for ramme alvor kan mene at universitets kjerneoppgave er administrasjon?
Det hele er med andre ord ganske forvirrende, særlig når vi vet at Universitetet i Oslo har lang tradisjon for faglig ledelse og gjør det etter måten bra på de internasjonale rangeringslistene. Spørsmålet blir da om vi skal lese Giske og Hansen som at det de egentlig ønsker er å avvikle UiB som allmennuniversitet og omdanne det til et nisjeuniversitet på Vestlandet – et oppdrettsuniversitet, kanskje? Hvis det er dette de vil, hadde det vært mer ærlig å si det enn å rope på sterke ledere. Da kunne vi ha fått en reell diskusjon om universitetsstrategi.