I to oppslag i På Høyden den 3. og 22. mai tas nordiskfagets framtid opp, og i begge uttrykkes sterk bekymring for ressurssituasjonen ved faget. Et viktig utgangspunkt for oppslagene er at den som i dag har et sentralt ansvar for stedsnavnforskningen ved UiB, går av med pensjon i denne måneden. Ifølge den gjeldende bemanningsplanen ved HF er dette en av de stillingene som fram til 2016 ikke vil bli erstattet. Nedbemanningen er et ledd i arbeidet med å gjøre fakultetets økonomi mer robust i en situasjon der de faste lønnskostnadene legger beslag på en for stor del av inntektene til fakultetet. Dette er en situasjon som flere av fakultetene ved UiB er i, og ikke minst gjelder dette for tiden våre søsterfakulteter ved NTNU og ved Universitetet i Oslo.
Endre Brunstads hevder i oppslaget 3. mai at problemet på nordisk ikke er mangel på studenter, men nedbygging av det faglige personalet. Fakultetets budsjettmodell og løpende bemanningsplan bygger på at lønnsmidler fordeles på de ulike fagene med utgangspunkt i bl.a. studiepoengproduksjon. Da blir dette feil, jf. følgende sitat fra gjeldende bemanningsplan, som viser at fakultetet i det minste tilstreber å ta fagpolitiske hensyn av den typen oppslagene etterlyser:
«Ut fra den samlede studiepoengproduksjonen og kriteriene i budsjettfordelingsmodellens pkt A anses [nordisk]faget som dimensjonert med for mange stillinger på undervisningssiden. Det er i modellen imidlertid ikke tatt hensyn til kompleksiteten i fagtilbudet eller de fagpolitiske hensyn som tilsier at et norsk universitet bør ha et sterkt nordisk fagmiljø.»
Når Eldar Heide 22. mai videre påpeker at vi har råd til å holde på kompetansen om vår egen språkarv, må påstanden presiseres med hensyn til hvilket «vi» han sikter til. Fakultetet har ikke ledige lønnsmidler til dette formålet. Dette blir med andre ord en prioriteringssak, der en annen stilling ev. må ofres dersom denne stillingen skal reddes. Å sette gode formål opp mot hverandre er ikke lett. Det må uansett skje gjennom den ordinære budsjettbehandlingen hvert år. Et ledd i denne er rullering av bemanningsplanen.
Men hvis vi presiserer vi-et til det norske samfunnet, er jeg enig. Det er sant at ingen utenfor Norge tar ansvar for det vi kanskje kan kalle «nasjonalfagene», dvs. studiet av norsk språk, litteratur, historie, folkeminne etc. Det foregår heller ikke noen utstrakt forskningsvirksomhet i utlandet på disse feltene. Det er to forhold som likevel gjør det vanskelig for norske universiteter på individuell basis å ta ansvaret for at denne forskningen holdes oppe, slik det foreslås i oppslagene. Det første er finansieringsmodellens sterke bindinger mellom studentrekruttering og inntekter fra departementet. De gjør at vi tvinges til å la pengene i svært stor grad følge studentene. I en situasjon der rekrutteringen til et fag går ned i forhold til andre fag, vil de mer eller mindre automatisk motta en mindre del av de ressursene som hvert år avsettes til fast lønn.
Det andre er at dette må defineres som et nasjonalt ansvar. Universitets- og høyskolesektoren består av uavhengige institusjoner, som hver seg ikke kan forventes å påta seg et nasjonalt ansvar uten etter avtale inngått på nasjonalt nivå. Frivillig nasjonal samordning finnes allerede på disiplinnivå. Et eksempel er fonetikk, der NTNU har ansvaret. Vi bør nok nå begynne å diskutere nasjonal samordning av subdisipliner innenfor fag som i seg selv ikke er i faresonen, som f.eks. navnegransking, slik det foreslås i et av innleggene. Det kan hindre eller utsette at disipliner dør helt ut. Men slik samordning er fattigdomsdrevet, og den forutsetter at det er én institusjon som er villig til å videreføre en disiplin. Nedlegging alle steder unntatt ett er imidlertid en svekking dersom det ikke skjer en styrking der ansvaret tas. Slik dagens system fungerer, er det liten grunn til å tro at det vil skje. Eller uttrykt mer konkret: Nedlegging av en stilling i Bergen frigjør ikke uten videre ressurser i Oslo.
Skal vi få til en konsolidering som hindrer at nasjonale fag og disipliner sakte forvitrer, må saken etter min mening reises nasjonalt gjennom et samarbeid mellom de involverte fagmiljøene. Hvor store mulighetene er for å nå fram, vet jeg ikke, og jeg har heller ikke noen klar oppfatning av hvordan en kan kjøre en slik sak for å maksimere mulighetene for å få politisk gjennomslag. I en situasjon der politikere springer etter de «gode» sakene, og forskning først og fremst knyttes til næringsutvikling og innovasjon, er jeg ikke sikker på om denne er en opplagt vinner. Men en klart formulert kronikk i en av hovedstadsavisene og alliansebygging med institusjoner utenfor akademia, først og fremst Språkrådet, kan kanskje være en begynnelse.