Den juristskapte virkelighet er et besværlig fenomen, som ikke bør ha altfor stor plass i en rektorvalgkamp på UiB. Især når kampen om sannheten tenderer mot navlebeskuelse av de interne forhold på Juridisk fakultet. Dog allikevel:
Dekan og prorektorkandidat Nordtveit har trukket frem ett – ett – spesifisert sannhetsvitne for sin foretrukne virkelighetsforståelse av forskningstidsregimet på den juridiske, Jørn Øyrehagen Sunde. Sistnevnte er en utmerket mann, men vitterlig en av Nordtveits aktive støttespillere i valgkampen, og trolig i mangt og meget ellers. Øyrehagen Sundes gode opplevelse av ”ei svært pragmatisk haldning til undervisningsrekneskapen” med rik anledning til fremskyvning av egen undervisningsplikt, der andre av oss utsettes for en striks og smålig bokholdermentalitet fra fakultetsledelsens side, kan tyde på kort avstand til maktens korridorer.
Hva mer har så Nordtveit? I sitt innlegg 17.3. avfeide han min kritikk som ”så uspesifisert at det ikkje er lett å ta stilling til den”. Det er vel da ment som stjerneeksempel på spesifisert, kontrollerbar dokumentasjon fra Nordtveits side når han, i tillegg til Øyrehagen Sunde, kan slå i bordet med: ”andre tilbakemeldingar eg har fått dei siste dagane”. Jeg tipper at disse anonyme tilbakemeldere også hører blant Nordtveits nærstående. Han skal få ti kroner av meg om jeg tar feil.
Selv har jeg prøvd å gå motsatt vei. I stedet for den banale øvelse med å påberope alskens inhabile venner og meningsfeller til støtte for sitt syn, har jeg gått til Nordtveits venner. Jeg trakk frem to av hans forslagsstillere i mitt innlegg 18.3.
Nordtveit skriver 20.3.: ”Mitt inntrykk er at folk opplever undervisningstrykket som mindre nå enn like etter innføringa av kvalitetsreforma.”
Men hva med inntrykket til hans ivrigste støttespiller, Hans Fredrik Marthinussen, som i sin e-post 8.3 beretter om ”en betydelig tilstramming på forskningssiden”? Allerede i e-post til alle.jur 16.06.2006 skrev Marthinussen at det til et fakultetsstyremøte var
”foreslått betydelige kutt i godskrivingen både for storgrupper, studentkontakt og i basisfradraget. Det innebærer vel for de fleste av de som ikke har kursansvar (der godskrivingen økes) dårligere arbeidsvilkår. – Fakultetsledelsen har tydeligvis ikke sett noe behov for å informere om dette…”
Og i en e-post til rektor Grønmo 28.11.2008 – ”Statusrapport fra en etter hvert misfornøyd ansatt” – rapporterte Marthinussen at det ”hersker stor frustrasjon blant våre ansatte”.
Hvordan harmonerer dette med Nordtveits glansbilde av situasjonen og stemningen på fakultetet?
Og apropos glansbilde: En annen av Nordtveits venner – rett nok også venn av meg, og forslagsstiller bak Grønmo-teamet – er professor Gudrun Holgersen. Hun skriver til meg følgende (e-post 18.3, gjengitt med hennes tillatelse):
”Hei Bent – Jeg vil av ulike grunner ikke blande meg inn i debatten i På Høyden, men jeg vil bare si til deg at jeg ble såpass provosert av det “glansbildet” Jørn [Øyrehagen Sunde] tegnet i sitt innlegg, at jeg ringte til Ernst [Nordtveit] og sa at min virkelighet samsvarte mye mer med den virkeligheten du beskriver, enn med Jørns. Jeg sa også noe av det samme som du påpeker, om det ene kurset som avløser det andre, med storgrupper, retting av hjemmeoppgaver og sensur. Så selv om jeg ikke uten videre kan skrive under på alt det du sier som synes å være veldig direkte rettet mot Ernst som person, er jeg i sak enig i mye av det du sier.”
Jeg avstår som sagt fra å påberope alskens ”andre tilbakemeldingar jeg har fått dei siste dagane”.
Tilbake til rektorvalget! Ernst Nordtveit er en pen og pyntelig herremann. Men når det kommer til å bekle det krevende verv som prorektor, er det grunn til å bruke hans egne ord til meg (innlegg 20.3): ”Nokon har sikkert lettere for dette enn andre.”
Nu hvil deg, Nordtveit, det har vi fortjent!