"Normert tid" og UiBs ansvar for PhD-studenter

PhD-stipendiat Anne Hege Strand konstruerer et tenkt eksempel for å forklare STIP-HF at UiB ikke kan be NAV dekke forlengelseskostnadene for doktorgradsstudenter som ikke blir ferdig før lønnsmidlene er oppbrukt. Jeg kan bidra med et ikke-konstruert eksempel, der en av mitt institutts PhD-studenter fikk tilkjent en forlengelse på et par måneder. Like etterpå ringte sjefen i det forskningsinstituttet hun hadde arbeidsplass i og lurte på hvorfor vi behandlet de andre UiB-stipendiatene som arbeidet i det samme firmaet dårligere. Bare på grunn av ett tilfelle oppsto altså en forventning om at alle skulle ha rett på mer tid og mer penger.

Og nettopp her ligger en kjerneutfordring. Altfor mange doktorgradsprosjekter trenger mer tid enn tilmålt for å kunne ferdigstilles på en tilfredsstillende måte. Dette er ikke kandidatens skyld, for hver av oss tar bare doktorgrad en gang. Dette er i hovedsak veileder og PhD-utvalget sin skyld. Institutt eller fakultet må holde oversikt over hvilke veiledere eller faggrupper som er dårlig til å få folk gjennom på normert tid. De miljøene som gjentatte ganger setter i gang dyre prosjekter som det ikke blir noe av, bør ikke tildeles universitetsstipendiatstillinger.

Dette vil forhåpentligvis føre til at kandidater vil få bedre hjelp til å formulere realistiske oppgaver, samt bedre veiledning underveis for å sikre at prosjektet fullføres. Det er veldig bra for hver enkelt PhD-student som ikke blir gitt anledning til å bruke 3-4 av livets beste år uten resultat, og det er god bruk av universitetets begrensede ressurser.