Samtidig med at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett unnlater å kompensere for kuttet på 274 millioner kroner i basismidler til universitetene og høyskolene, legger forskningsinstituttet NIFU STEP frem en ny rapport om det fremtidige behovet for forskerrekruttering i Norge. Den er alarmerende lesning for alle som er opptatt av forskningens kår her til lands.
Rapporten viser at målene fra Forskningsmeldingen Vilje til forskning må skyves frem i tid og antakelig nedjusteres. Mens det i meldingen var et mål at samlede utgifter til FoU skulle økes fra 1,53 prosent av BNP i 2005 til 3 prosent av BNP i 2010, slår rapporten fast dette ikke lenger er realistisk. I stedet fokuserer rapporten på hvor mye av denne målsettingen som kan realiseres innen 2020. Dette innebærer en klar senking av ambisjonsnivået for norsk forskning.
Det finnes flere årsaker til det uføret regjeringen her har havnet i. For det første hviler målet fra Forskningsmeldingen på den urealistiske forutsetningen at næringslivet skal bære FoU-utgifter på hele 2 prosent av BNP. Fra universitetenes side har vi hele tiden sagt at dette ikke har rot i virkeligheten, men uten å bli hørt. Et annet problem er at det store behovet for forskerrekruttering bare fortsetter å øke, fordi styresmaktene ikke har fulgt opp sin egen opptrappingsplan med tilstrekkelig finansiering av rekrutteringsstillinger. Dermed er det ikke lenger mulig å få utdannet så mange nye forskere innen 2010 som opptrappingsplanen ville forutsette. Dette viser til fulle meningsløsheten i kunnskapsministerens famøse ”hvileskjær” fra statsbudsjettet for inneværende år.
I den nye rapporten drøftes et nedjustert mål for forskningsinnsatsen – at de offentlige forskningsbevilgningene økes til 1 prosent av BNP innen 2020. Selv med en slik senking av ambisjonsnivået viser rapporten at det behøves kraftige virkemidler allerede nå – virkemidler som regjeringen nøler med å ta i bruk. Universitetene og høyskolene vil for det første ha behov for 480 nye stipendiatstillinger hvert år, noe som er betydelig høyere enn det regjeringen har lagt opp til. Dessuten trenger vi umiddelbart en markant økning av veiledningskapasiteten, i første omgang særlig såkalte post.doc.-stillinger. Og vi behøver en kraftig og umiddelbar innsats på bygg- og utstyrssiden, hvor signalene dessverre er dårlige. Dersom ikke 2008-budsjettet innfrir disse tre forutsetningene, vil selv dette nedjusterte målet ikke kunne nås innen 2020. I så fall kan regjeringen like godt bestille en ny forskningsrapport med det samme om det stadig økende spriket mellom behov og innsats vi vil se i årene fremover.
Kunnskapsminister Øystein Djupedal er kjent for å ha mange gode tanker om barnehageutbygging og frukt og grønt i skolen – tanker som selger før et kommunevalg. Det forstemmende er at forskningen nok en gang blir salderingsposten når de gode hensiktene får lov til å slå hverandre i hjel. Dermed utviser statsråden en mangel på langsiktighet som sår tvil om seriøsiteten i norsk kunnskapspolitikk, og som fremfor alt vil ramme den generasjonen av barn og unge som regjeringen nå tilsynelatende prioriterer – våre fremtidige studenter. Skal vi dømme etter innsatsen så langt, ligger Øystein Djupedal an til å bli husket som den ministeren som for alvor senket ambisjonsnivået for norsk forskning.
Vi spør oss: Kan han virkelig leve med det?
(Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende 24. mai 2007)