De siste dagers mediedekning fra universitet har, foruten streiken, dreid seg om det store antallet pensjonister som i de kommende år skal gi nye arbeidsplasser til talentfulle forskere. Konsekvensene av universitets styrevedtak i desember 2011, og som i ny behandling 31.5. opprettholdes, gjør det ikke mulig for mange institutt å ansette nye ved avgang. Institutt for geovitenskap har tre avganger i 2012. Ingen blir erstattet. En reduksjon i instituttets budsjett på 2.3 MNOK av dekningsbidraget som nå i stedet utelukkende går til dekning av sentrale utgifter, gjør at instituttet i 2012 akkumulerer et underskudd. En bedre dialog om fordeling av utgifter var ønsket fra vår side. Med den modellen vi har hatt frem til nå, eller i alle fall med en annen fordeling mellom nivåene, hadde det nå vært stilling lyst ut ved Institutt for geovitenskap.
Det hører nemlig med i bildet at instituttet har rekordmange søkere til vårt studium. Det har vi hatt over flere år, og vi er også så heldige, eller gode, at vi har svært lite frafall. Behovet for geovitere er estimert i NAVS siste undersøkelse til å være det høyeste blant alle yrkes grupper i Norge, så samtlige av våre kandidater får også jobb når de er ferdig. Ikke bare i petroleumsindustrien som mange later til å tro; et økende antall rekrutteres også til offentlig forvaltning, forskning og til annen industri.
Instituttet har frem til nå kunnet bruke basisbevilgningen til lønn for faste stillinger og undervisning. Sammen med dekningsbidraget har vi sikret at både forskningen, og ikke minst undervisningen, holder høyt nivå. Dette til tross for at vi som et laboratorie-, felt- og tokttungt fag i utgangspunktet ikke får dekket våre reelle kostnader per studieplass. Med den nye modellen for fordeling av utgifter ved UiB sitter vi paradoksalt nok i stedet og diskuterer kutt, hvilke stillinger som skal permanent legges ned og hvordan vi skal evne og opprettholde kvaliteten av undervisningen. Som instituttleder er jeg bekymret for konsekvensene. Med rekordmange studenter og tre stillinger færre en i 2011 er det flere en undertegnede som kjenner på slitasje.
Institutt for geovitenskap har gjennom en årrekke klart å etablere et høyt nivå av ekstern finansiering gjennom at våre dyktige forskere får god uttelling innen alle typer konkurranseutsatte forskningsmidler. Dette har gjort at vi gjennom dekningsbidrag har klart å dekke en stor del av våre driftsutgifter og klart å skape et felles handlingsrom for instituttet. Vi skal være et internasjonalt forskningsuniversitet står det i UiBs strategi. Vi har derfor bl.a. hatt handlingsrom til å ta imot eksterne forskere og tilbudt dem kontor, infrastruktur og tilbud om å delta på lik linje i instituttets aktiviteter, også på stipendordninger som ikke gir instituttet noe «i kassen», slik som forskningsrådets Yggdrasil. Dette koster. Så da antar jeg at regningen for dette i fremtiden kan adresses sentralt?
Handlingsrommet inkluderte også at vi av strategiske årsaker i blant inngikk avtaler med lavere dekningsbidrag. Dette resulterer i at instituttet i dag betaler det sentrale nivået mer enn det vi får inn for å ha noen av stipendiatene og post doktorene. Det oppleves ikke som en god modell for fordeling av felles utgifter og styrker ikke fellesskapsfølelsen mellom de ulike nivåene på universitetet. Det styrker heller ikke motivasjonen for å hente inn eksterne midler. Det oppleves urimelig at ikke mer av midlene går dit de genereres og derfor var det et minimumskrav at et slikt vedtak ikke hadde tilbakevirkende kraft. Jeg kan bare med skuffelse konstatere at vi ikke ble hørt.
Vi har vært et institutt som har vektlagt å arbeide frem en kultur preget av samhandling og av å dra lasset sammen. Til nå har vi evnet å tenke helhetlig og strategisk som institutt, og vi har et meget godt samarbeid innen fakultetet. Jeg er derfor bekymret for at trang økonomi, økt undervisningsandel og innsparinger kan påføre miljøet for store belastinger. Det gir neppe bedre forskning og undervisning. Som kjent er det når krybben er tom, at hestene bites.