Odontologi ved UiB marginaliseres

Mens det nye odontologibygget på Årstadvollen reiser seg, bygges det vitenskapelige fagmiljøet ved Institutt for kliniske odontologi (IKO) ned. Underfinansiering av instituttet gjør at antall vitenskapelige stillinger må reduseres med minst 30% i forhold til 2007. Dette er først og fremst en følge av fakultetssammenslutningen i 2008 og stikk i strid med forutsetningene for denne. Det truer både kvaliteten i grunnutdanningen og forskningen, og motarbeider myndighetenes ønske om opprustning av spesialistutdanning, dobbelkompetanseutdanning og etablering av et regionalt odontologisk kompetansesenter på Vestlandet. Dette må universitetsledelsen ta nødvendige grep for å motvirke.

I min dekanperiode fra 2002-07 ved daværende Det odontologiske fakultet stilte jeg meg i spissen for dem som ønsket fakultetssammenslutning med Det medisinske fakultet velkommen. Motivet vårt var visjonen om en gunstigere faglig utvikling for forskning og utdanning innenfor temaet orale helse ved UiB. Men det var mange som var skeptiske, fordi man var engstelige for at det ville medføre at odontologi ville komme i skyggen av medisin og tape i kampen om ressursene. Denne faren innså også universitetsledelsen da den i 2005 formulerte mandatet for arbeidsgruppen som ble oppnevnt for å utrede saken. Ett av punktene i mandatet lød derfor slik: ”Arbeidsgruppen skal også legge frem forslag til tiltak som skal sikre odontologisk egenart slik at faget ikke marginaliseres i et større medisinsk miljø ”. Arbeidsgruppen foreslo slike tiltak, og dette var noe av grunnlaget for vedtakene i universitetsstyret om fakultetssammenslutningen i 2006 og 2007.

Det fins flere forklaringer på hva som er årsakene til denne dramatiske underfinansieringen av IKO. En av dem er at fakultetet ansatte universitetsstipendiater i alle tildelte stillinger like før sammenslutningen, og utover det som det var budsjettmessig dekning for. Dette var en konsekvens av dårlig kommunikasjon mellom universitetsledelsen og fakultetet. Minst like viktig er det etter mitt syn at så lenge vi var et eget fakultet ”subsidierte” instituttet og klinikken hverandre med hensyn på utnyttelse av arbeidskraft, og man fikk mer ut av budsjettet. Men den store ulempen ved dette var at de vitenskapelig ansatte hadde for stort ansvar og mange plikter i driften av klinikken, og at dette gikk på bekostning av forskningsaktiviteten.

IKO har to hovedoppgaver basert på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Hovedoppdraget (KD) er grunnutdanning av tannleger og tannpleiere, samt forskning. Oppdraget fra HOD er mindre forpliktende og basert på tildeling av øremerkede midler til utdanning av tannlegespesialister (riktig nok underfinansiert). Men dette har vært avgjørende for at Det odontologiske fakultet har kunnet bygge opp kliniske kompetansemiljøer som fungerer som en spesialisttannhelsetjeneste for store deler av landet.

I St.m. 35 (2006-07) om fremtidens tannhelsetjenester bebuder regjeringen økt satsing på spesialistutdanning, dobbelkompetanseutdanning og etablering av regionale odontologiske kompetansesentre. Myndighetene ønsker å etablere et regionalt odontologisk kompetansesenter for Vestlandet i regi av Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT), og det pågår forhandlinger om utskilling av klinikken fra UiB til Hordaland fylkeskommune. Senteret skal ligge i det nye odontologibygget, noe som var en av forutsetningene for bygget. Viktigste forutsetning for et kompetansesenter er personer med kompetanse. I et forskningsbasert og høyt spesialisert fagområde som vårt kreves det derfor personer med både forsknings- og spesialistkompetanse (dobbelkompetanse). Det odontologiske fakultet har gjennom årene gradvis bygget opp et tilstrekkelig antall stillinger med dobbelkompetanse i alle de kliniske fagområdene for å kunne tilfredsstille oppdragene både fra KD og HOD. Kompetansesenteret i det nye bygget må baseres på disse spesialistmiljøene ved UiB, for DOT har ikke selv slike miljøer. UiB har således en vare å ”selge” dersom spesialistklinikkene våre skal overføres til DOT.

Men nå rakner det. Pga. underfinansieringen drar IKO med seg akkumulerte underskudd fra 2008 og 2009, og stillinger som blir ledige ved naturlig avgang inndras. Bemanningen i flere fagområder er nå på smertegrensen i forhold til pålagte oppgaver, og fortsatt må det reduseres mer for å få budsjettbalanse. Dette skjer uten at verken UiB-ledelsen eller fakultetsledelsen tar avgjørende grep for å motvirke det. Ettersom hovedoppdraget er grunnutdanning, prøver man så godt som mulig å skjerme den. I 2007 ble fakultetets tannlege- og PhD-utdanning evaluert og reakkreditert av NOKUT, med godt resultat. Slik situasjonen nå utvikler seg er det meget usikkert hva resultatet av en ny evaluering ville blitt. Forskningsaktiviteten ble evaluert av NFR i 2003, og med middels resultat. Etter det fikk vi tildelt øremerkede midler til klinisk forskning fra NFR (1,5 mill pr. år i 6 år) og har jobbet hardt med å organisere forskerne våre i grupper og effektivisere og øke kvaliteten på forskningen. Dette har gitt betydelige gevinster, bl.a. to EU-tildelinger, og stor anerkjennelse fra NFR. Men denne satsingen trues nå av nedbemanningen.

Dersom det ikke tas raske grep for å få etablert et budsjett for IKO som er i tråd med myndighetenes forventninger om våre samfunnsmessige oppgaver, vil dette først og fremst gå ut over spesialist- og dobbelkompetanseutdanningen, samt kompetansesenterfunksjonen. Da river man ned noe av det som møysommelig er bygget opp på UiB gjennom mange år, og på et tidspunkt der myndighetene ønsker å utvide disse oppgavene. Ansvaret for finansiering av disse oppgavene ligger primært hos HOD, og der arbeides det nå med ny tannhelselov i kjølvannet av St.m.35, noe som trolig vil måtte føre til en fullfinansiering av disse oppgavene i kommende statsbudsjetter. Det vil være en ulykke for både UiB og Det medisinsk-odontologiske fakultet dersom vi nå river ned det som vi i samarbeid med DOT og regjeringen skal bygge opp i det nye odontologibygget når det står ferdig i 2012.

Det er universitetsledelsens ansvar å ta nødvendige grep for å hindre dette.