Offentlighet ved UiB

Student og medlem av fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultet, Even O. Sørland retter i sitt leserbrev i På høyden den 20. april kritikk mot UiB for manglende åpenhet om praktiseringen offentlighetsloven.  Kritikken er velment, men synes å bero på misforståelser.  Det er derfor behov for å klargjøre enkelte forhold Sørland tar opp i sitt innlegg.  

Det er ikke slik at UiB ved å skille mellom det som publiseres på det åpne internettet og det som publiseres på intranettet forsøker å legge hindre i veien for universitetsdemokratiet.  De to publiseringskanalene har ulike funksjoner og målgrupper. Internett er en av UiB sine kanaler til omverdenen med informasjon om den omfattende forskings- og undervisningsvirksomheten som skjer her.  Intranett er primært et internt verktøy som vektlegger relevant informasjon til alle ansatte.  Det er videre feil at en død lenke i regelsamlingen er ensbetydende med at UiB mangler retningslinjer for dokumentoffentlighet.  Regelsamlingen er under omstrukturering og dette er forklaringen på at ei lenke ikke fungerer. UiB har fra 1. januar 2009, da den nye “offentleglova” trådte i kraft, hatt på plass retningslinjer for praktiseringen av denne på viktige saksfelt og det jobbes kontinuerlig med å øke bevisstheten blant ledere og saksbehandlere om offentlighetsprinsippet i forvaltningen.

Det er svært få statlige organ som publiseres sine saksdokumenter på internett.  UiB legger ut saker som skal behandles i Universitetsstyret på internett og protokollene fra møtet, noe også enkelte fakulteter gjør, blant annet Humanistisk fakultet hvor Sørland er medlem av fakultetsstyret.  UiB publiserer også offentlig journal på internett og i og med at denne journalen også inneholder informasjon om saksdokumenter som sendes internt i UiB sin organisasjon, overoppfyller UiB kravene som stilles i lovverket til slik publisering (offentleglova med forskrifter og arkivlova med forskrifter). Enhver kan be om å få kopi disse dokumentene uten å begrunne hvorfor de ønsker det.  Så kan det gjerne diskuteres om enkelte saker som er av stor allmenn interesse i tillegg skulle publiseres direkte på internett nettopp for å øke tilgjengeligheten, men de fleste slike saker er altså bare en e-post eller telefon unna.