Jeg vil gjerne takke prof. Sjur Didrik Flåm for den strålende og svært morsomme oppvisningen i ironisk skrift den lærde professor deler med oss i gårsdagens BT. Her hevder han nemlig på grunnlag av et par velvalgte eksempler at Julia Kristevas arbeider verken er vitenskapelige eller spesielt meningsfulle. Nå er det jo en viss muliget for, siden jeg verken har økonomi eller matematikk i fagkretsen, at jeg har misforstått det hele, og at den lærde professor overhodet ikke er ironisk men faktisk mener det han skriver. Så rart med tekst det der, man kan liksom aldri være sikker på meningen.
Når jeg likevel velger å lese den lærde professors tekst ironisk, er det fordi man ellers måtte stille spørsmål om, hva i professoren som har satt seg fast langt der oppe hvor solen aldri skinner? For hvis det ikke er ironisk, så er det for pinlig, for avslørende, for diskriminerende til å kunne tåles. “Mine franske venner skjemmes”, skriver han, og det er jo klart, at siden de er franske har de vel i kraft av sin “franskhet” en medfødt innsikt i Kristevas tenkning,og medfødt rett til å bedømme den? “Og Holberg prisen gjeld vitskap, ikkje litteratur eller essayistikk”, sier den lærde professor, uten tvil med retten på sin side. For selv om begge sjangrene hører inn under litteraturvitenskap, og selv om prisen gjelder vitenskapelig arbeid innen blandt annet “humaniora”, må det jo være klart at litteraturvitenskap egentlig ikke er en vitenskap, de folkene kommer jo aldri frem til allmenngyldig og sikker viten. “Eg kan ikkje skjula at eg ofte kjenner meg understimulert av postmodernistiske tenkarar og den krinsen Kristeva tilhøyrer”, skriver den lærde professor, og fortsetter, “særleg mislikar eg det synet at mesteparten er tekst eller såkalla intertekstuelt”. Nå hadde det vært ekstra hyggelig om proffen også tok med “hva” som er tekst. Mesteparten av hva da, professor?
Nei, det er klart dette skal leses ironisk, for ellers måtte man jo kanskje ymte frempå til den lærde professor med spørsmålet om den franske tåketalen Kristeva presterer kanskje er for vanskelig for den lærde proffen? Kanskje burde han lest med et nysgjerrig og åpent blikk, i stedet for navlebeskuende tunnellsyn? Det er klart dette skal leses ironisk, for ellers måtte man kanskje be den lærde professor holde seg til den instrumentelle entydigheten i regnestykkene sine? Ironisk? Helt klart, for psykens og tekstens immanente tvetydighet og polyfoni som slike som Kristeva hjelper oss å forstå har selvfølgelig ingenting med vitenskap å gjøre, det ville jo være det samme som å påstå, at noen ganger blir to pluss to, fem.