Om belønning som likestillingstiltak - svar til Margareth Hagen

Mitt “polemiske sprell” skulle formidle følgende: Min hovedinnvending mot den vedtatte bruken av incentivmidler er at den synes vanskelig å relatere til prosessene bak ansettelser. Dette skiller den fra bruken av incentivmidler f.eks. for å fremme prioritering av forskning foran andre aktiviteter ved et institutt, som Margareth Hagen nevner som et eksempel - her synes det lettere å se hvordan dette i praksis kan endre instituttets adferd.

Tiltaket minner i så henseende om vedtaket for noen år siden om å gi veiledere en høyere belønning for uteksaminerte kvinnelige kandidater enn for uteksaminerte mannlige. Det er ikke lett å se hvordan dette kunne ventes å modifisere adferden hos en alminnelig ansvarlig veileder - skulle det f.eks. få henne eller ham til å oppmuntre kvinnelige kandidater som hun/han ellers ikke ville ha oppmuntret?

Derfor gir belønningstenkningen på dette feltet et inntrykk av at problemet er sett på en viss avstand, mens årsaksanalyser burde kunne danne grunnlag for mer nyanserte virkemidler. Og jeg vil tro at likestillingskomiteen kan fortelle meg adskillig om årsaker, som antagelig i stor grad har med holdninger å gjøre. Belønninger er ikke et nærliggende redskap i analysen, kritikken og endringen av holdninger.