Rektor Sigmund Grønmo imøtegår min kritikk av det nye belønningssystemet for forskere som produserer ett publikasjonspoeng eller mer og som ledelsen har innført fra 2012. Grønmo starter med å presisere at den nye ordningen ikke er en belønning men en driftstøtte: Når man oppnår støtte for en prestasjon (produksjon av mer enn ett publikasjonspoeng) mener jeg det er innenfor rammen av det som kan kalles en belønning. I dette tilfellet er det altså en belønning som medfører øket driftsbevilgning, til forskjell fra en ordinær driftsbevilgning (annum). Jeg vil derfor tillate meg å fortsatt bruke både betegnelsen belønning og driftstildeling om hverandre i resten av dette innlegget.
Grønmo hevder at jeg underkjenner det faktum at vitenskapelig samarbeid lett kan føre til større vitenskapelig produksjon og dermed nå ”ettpoengsmålet” med et tilsvarende større antall utgivelser. Det var ikke hensikten å underkjenne at samarbeid kan øke antall utgivelser, men det er nok heller ikke slik som Grønmo påstår, at internasjonalt samarbeid med X personer automatisk genererer X ganger så mange publikasjoner. Heller vil jeg si at samarbeid generelt øker kvaliteten på det arbeidet som resulterer i publisering og i mange tilfeller fører samarbeid til resultater som ikke ville vært mulig å oppnå som enkeltforskere.
Stort sett er samarbeid i forskingen drevet fram av at kompetansen som kreves for å gjennomføre høykvalitetsforskning sjelden befinner seg i ett forskerhode, og ofte heller ikke i en forskningsgruppe. I det ekstreme tilfellet at det er flere hundre forskere som har ført frem et prosjekt så skrives det nok et større antall artikler om resultatene enn i et enkeltmannsprosjekt, men sjelden i nærheten av det antall som kreves for å få utslag på UiB sitt belønningssystem. At dette er riktig finner man lett ut ved faktisk å se på hvem som kan kvittere ut 20 000 i øket driftstøtte ved Institutt for fysikk og teknologi (IFT).
Det bør derfor ikke herske tvil om at ordningen som er innført favoriserer enkeltmannsforskning og devaluerer samarbeidsforskning innenfor store internasjonale forskningsgrupper. Derfor mener jeg at ordningen i sin nåværende form også devaluerer noe av den mest grensesprengende og grunnleggende forskning det er mulig å engasjere seg i.
Mitt andre poeng var at når ledelsen velger å premiere enkeltmannsforskning fremfor samarbeidsforskning så er det ikke forenlig med at samme ledelse legger stor vekt på UiB sin plassering på internasjonale universitetsrankinger: I beskrivelsen av poengutrening for QS rankingen står det: “The total number of citations for a five-year period is divided by the number of academic staff in a university to yield the score for this measure…” Jeg tolker dette slik at siteringer per forsker er en tellende parameter. Når vi kan vise at de forskerne som nettopp deltar i store internasjonale prosjekter siteres betraktelig bedre enn oss andre så er det altså også hold i å hevde at ordningen ledelsen har innført ikke verdsetter den forskning som beviselig bidrar til deres egne rankingmål.
Ved IFT er samarbeidsforskning i store prosjekter en vesentlig del av virksomheten og det er ett eksempel på uheldig utslag av tellekantsystemet anvendt på personnivå. Jeg er fullstendig klar over at mange institutter har en forskningsprofil som systemet passer godt til – men jeg vil også tro at det er mange institutter hvor systemet passer dårlig. Derfor bør driftstildelinger tildeles basert på forståelse og respekt for forskningsmangfoldet ved universitetet og da er det lite sannsynlig at teatervitenskap og nanoteknologi skal veies på samme vekt.
Det er derfor gledelig å lese at Grønmo skriver at ledelsen vil se nærmere på systemet de nå har innført.