Til alle dere som bestemmer,
Jeg sykler til jobben og trives med det. I all slags vær, sommer som vinter. Jo mer vær, desto friskere. Ingenting slår følelsen av å sette seg foran tastaturet etter en rask sykkeltur etterfulgt av en god dusj, gjerne med en rykende varm kopp kaffe ved sin side. Og så vil jeg skryte av bilistene. De er – med noen unntak som ikke er verdt å nevne – svært høflige, hjelpsomme og smidige. Et nikk med hodet, et smil og en løftet hånd som takk fra mi side, ser jeg blir satt pris på. Men så er det dette med klærne. De dampende, våte og slett ikke alltid velduftende sykkelklærne. Vanligvis når jeg ber om spalteplass på disse sidene er det for å ta opp problemstillinger av faglig karakter. Denne gangen handler det om gleden ved å sykle, og problemet med de våte sykkelklærne.
Jeg tenkte et øyeblikk på å be professor Sjur Didrik Flåm om bistand til å skrive dette innlegget. Han fører jo ellers en vittig penn om ting som ikke angår faget sitt. Men så kom jeg på at han skriver mest om det han er imot. Og jeg er slett ikke sikker på om han er for sykling eller syklende professorer. Siden dette handler om å være for noe, nemlig sykling til jobben, og av andre nevnte grunner, lot jeg ideen falle.
Når jeg hører om andre – som ikke jobber ved UiB – som sykler til jobben, går tankene til alle de gangene jeg har fremmet ønsket om å få tilgang på et sted, gjerne et tørkeskap, hvor jeg og andre kan henge fra oss vått tøy. Jeg har et flott kontor. Til og med to små vinduer som lår seg åpne. Men det er ikke uten ubehag jeg inviterer til veiledning av doktorgradskandidater eller tar imot besøkende. Jeg skal unnlate å gå i detalj, bare antyde at jeg er svært glad for de små vinduene. Så derfor, til dere som bestemmer; når dere planlegger fremtidens grønnere universitet, kan dere være så snille å tenke inn et skap eller to hvor syklende og løpende ansatte kan henge fra seg uten at det er til sjenanse for andre?
Arild Raaheim
Professor, dr.philos