Ifølge Jarl Giske, Jan Petter Hansen og Olav Eldholm (GHE) har vi i vårt forrige innlegg i På Høyden argumentert mot stråmenn: Vi har ikke oppfattet at også de er for et rektorstyrt universitet. Dessuten skal vi ha misforstått dagens styringsstruktur fordi vi tror at det er universitetsdirektøren som forbereder sakene for universitetsstyret.
GHE slår fast at de ikke er tilhengere av “direktørføydalisme”, slik de går ut fra at vi insinuerer. Vår bemerkning om tidligere tiders direktørstyre var imidlertid en kommentar til at GHE mener det var “den forrige ledelsen” sin fortjeneste at UiB har hatt framgang på de internasjonale rankingene, uten at de diskuterte de problematiske sidene ved den maktkonsentrasjonen som da var etablert. Samtidig betegner de dagens ordning som “brudd på god ledelsesstyring”. I en slik sammenheng anser vi fremdeles vårt poeng for å være legitimt.
Som vi skrev i det forrige innlegget, synes vi argumentasjonen deres var uklar fordi de blandet sammen argumenter mot den konkrete politikken og argumenter mot styringsformen. Og selv om vi kan være enige om at UiB skal og bør være rektorstyrt, trengs det fortsatt en avklaring av hva GHE mener problemet ved dagens rektorstyre er, hvordan deres ønskede modell for et slikt styre ser ut og – ikke minst – hvilke konsekvenser den får dersom den blir innført.
Ifølge GHE har ikke universitetsdirektøren “en selvstendig rolle” når saker utarbeides til universitetsstyret. Dette er rett og slett feil. I henhold til Universitetsloven skal direktøren “etter samråd med rektor, forberede og gi tilrådning i de saker som legges fram” for styret – og det er direktøren som “har ansvar for å iverksette styrets beslutninger” (§10-3). Disse prinsippene er dessuten slått fast i UiBs instruks for universitetsdirektøren, og sakspapirene til styret er da også undertegnet av direktøren alene.
GHE hevder videre at rektor i dag er “sin egen kontrollør”. Men Universitetsloven gir også direktøren en kontrollfunksjon, som blir presisert i UiBs instruks: “Universitetsdirektøren har et selvstendig ansvar for at den samlede økonomi- og formuesforvaltning skjer i samsvar med departementets generelle bestemmelser om økonomiforvaltningen og forutsetninger for tildeling av bevilgninger.” Dessuten slår loven utvetydig fast at styret “skal føre tilsyn med den daglige ledelse av virksomheten” (§9-2). Det er altså ikke slik at rektor kontrollerer seg selv.
Ved å underkjenne både styrets og direktørens rolle kan GHE – i likhet med Haugan – mane fram et bilde av uheldig maktkonsentrasjon. Men skal argumentet holde vann, må de dokumentere at rektor overskrider sitt ansvarsområde og at direktøren ikke gjør jobben sin.
Nå er det selvsagt slik at GHE utmerket godt kjenner både lov- og regelverket. I innlegget fra 2008 argumenterer de for at dette gir direktøren for stor makt, og at det dessuten undergraver universitetets selvstyre at direktøren får sine direktiver fra departementet. Derfor ønsker de en modell der rektor er eneansvarlig overfor departementet og der det er rektor som utreder og forbereder sakene for universitetsstyret. Av innlegget i 2008 går det dessuten tydelig fram at GHE ønsker en betydelig sentralisering av makt ved universitetet, og at deres foretrukne modell innebærer ansatte ledere på både institutt-, fakultets- og universitetsnivå. Men for at ikke en slik modell skal gjøre én person for mektig, må rektor ha en styreleder til å kontrollere seg. Det er med andre ord for å motvirke en uheldig maktkonsentrasjon i den modellen GHE selv ønsker, ikke den som i dag praktiseres ved UiB, at deling av vervene som rektor og styreleder blir en nødvendighet.
Universitetsloven hjemler GHEs ønskemodell bare dersom styret vedtar “at rektor skal ansettes på åremål” (§10-4). Denne modellen utelukker altså en videreføring av dagens valgording. GHE åpnet i 2008 for en mellomløsning der rektor ansettes “som resultat av en åpen valgprosess”. Vi går ut fra at de her støtter seg på en formulering i loven som slår fast at ansettelsesprosessen “må sikre (…) at studentene og de ansatte blir hørt”. Etter vår vurdering vil en slik høringsrett bety en markant svekkelse av både de ansattes og studentenes innflytelse over hvem som skal inneha denne meget mektige rektorposisjonen fordi det er styret som skal tilsette. Og dersom styret vedtar en modell med ansatt rektor, fastslår loven at “departementet utpeker ett av de eksterne medlemmene til å være styrets leder” (§9-3). Dagens lovverk åpner altså ikke for en intern styreleder kombinert med ansatt rektor, selv om GHE skulle ønske det.
I denne debattrunden gir GHE inntrykk av at spørsmålet om valgt eller ansatt rektor – og spørsmålet om intern eller ekstern styreleder – er mindre vesentlige, og de ordlegger seg som om UiB fritt kunne velge sin egen kombinasjon. Dermed bidrar de så vidt vi kan se til å tåkelegge de reelle konsekvensene av den styringsmodellen de går inn for.