I sitt siste innlegg i det som På Høyden oppsummerer som en debatt om UiBs styringsform, velger Jan Petter Hansen og Jarl Giske å legge denne ballen død: De svarer ikke på våre konkrete påpekninger av inkonsistens i deres tidligere innlegg, men skrur tiden tilbake og tar opp tråden fra vårt første innlegg, som de tidligere nektet å svare på siden vi angivelig argumenterte mot stråmenn. Kanskje burde vi si oss fornøyde med denne vendingen: På den ene siden har vi lyktes med å skille den prinsipielle diskusjonen om ledelsesstruktur fra debatten om det sittende rektoratets konkret politikk; på den andre siden har vi fått avklart at Hansens og Giskes ønskede ledelsesmodell forutsetter ansatt rektor og ekstern styreleder og vil føre til at makt konsentreres hos den ansatte rektoren på bekostning av det eksisterende universitetsdemokratiet.
Hansen og Giskes retningsvalg og deres karakteristikker av vår debattform krever likevel noen flere kommentarer. I sitt siste innlegg nevner de flere eksempler på universiteter som har valgt den ledelsesmodellen og den retningen de mener UiB bør velge. Snarere enn å være et argument mot våre standpunkt, ser vi på dette som et uttrykk for at våre motdebattanter representerer hovedtendensen i dagens globaliserte akademia. Og det er nettopp denne utviklingen som bekymrer oss: Vi ser at den frie forskningen taper terreng, kritisk tenkning erstattes av ekspertise og oppdragsforskning, såkalte ulønnsomme fag legges ned, stadig mer tid går med til søknadskriving og rapportering og skolepenger innføres til markedspris. Etter vårt syn har den nåværende styringsformen ved UiB fungert som en buffer mot denne nedbyggingen av universitas magistrorum et scholiarum, som har rammet humaniora særlig hardt.
Som så mange andre polemikere før dem, velger Hansen og Giske å fremstå som ofre for en uheldig debattstil. Vi gjentar likevel at vi tror rektorvalget i 2013 kan bli et skjebnevalg. For oss er det en forutsetning for i det hele tatt å engasjere oss i debatten, og for å bruke stemmeretten, at vi tror dette kan være med å avgjøre hvilken retning UiB skal utvikle seg i. Veien man velger avgjør den skjebnen man får. Og våre motdebattanter må gjerne spørre seg om deres lite nyanserte og til dels harselerende kritikk av dagens “voldsomme maktkonsentrasjon” i UiBs styringsorganer – kombinert med slagord som “Langsomt baklengs inn i fremtiden” – virkelig bidrar til å klargjøre de reelle valgmulighetene vi står overfor.
Hansen og Giske ber oss gjøre et tankeeksperiment: Ville vi hatt et annet syn på dagens ledelsesmodell dersom vi ikke hadde støttet den universitetspolitiske kursen til nåværende rektor? For det første er vi altså uenige om hvilken modell som fører til en uheldig maktkonsentrasjon. For det andre mener vi, som tidligere påpekt, at fordelen ved dagens system er at det er mulig å stille til valg på ulike universitetspolitiske plattformer – og vi mener at en ansatt rektor med ekstern styreleder vil gjøre det vanskeligere for ansatte ved UiB å få gjenomslag. I vårt nåværende system kan opposisjonelle som Hansen og Giske støtte en alternativ politisk plattform og vinne neste rektorvalg. Den samme mulighet vil vi også ha, dersom vi skulle være uenige med en sittende rektor.
Når dette er sagt, vil vi gjenta at også vi er opptatt av at UiB står foran store utfordringer, og dagens universitetsledelse har langt fra løst alle problemene. Jørgensen og Aksnes har pekt på dilemmaer som organiseringen av eksternfinansiert forskning fører oss opp i – dilemmaer vi må klare å håndtere bedre for å sikre midlertidig ansattes rettigheter og for å kunne bruke eksterne midler til å bygge opp robuste forskningsmiljøer. Hansen og Giske peker på de økte dekningsbidragene, som nok skyldes vedtak fattet av en mer overordnet myndighet enn den som sitter på Museplass 1. Og de varsler omkamp om bruken av midlene fra Bergen forskingsstiftelse. Vårt poeng, som vi nå gjentatte ganger har forsøkt å få fram, er at ingen av disse utfordringene løses ved å endre styringsform. Tvert imot ser vi fram til en valgkamp der slike og andre saker kan diskuteres på en åpen og saklig måte – og uten at retorisk temperament forveksles med respektløshet overfor med- og motdebattanter.