Helge Holgersen, klinikkleder og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, og Ståle Pallesen, programstyrer og professor ved Institutt for samfunnspsykologi søker i et leserinnlegg 25. august å raljere over min reaksjon etter at fakultetsstyret ved Det psykologiske fakultet ved UiB vedtok å opprettholde dagens opptaksordning til profesjonsstudiet. Jeg ga uttrykk for overraskelse over at fakultetsstyret på sitt møte ikke diskuterte det samfunnsansvar fakultetet har når de utdanner psykologer som skal møte fremtidens utfordringer i helsevesenet. Holgersen og Pallesen mener det er selvmål når jeg uttrykker meg kritisk til den utdanningen som gis ved universitetene i dag fordi jeg da indirekte kritiserer den kompetansen psykologforeningens egne medlemmer har. Slik kritikk skal ikke det Holgersen og Pallesen kaller en ”fagforening” bedrive.
Og de har selvsagt rett. Tradisjonelt sett bedriver ikke fagforeninger selvkritikk. De forsvarer alltid sine medlemmer uansett hva slags kritikk som rettes mot dem, og hevder stort sett alltid at deres medlemmer har den kompetansen som er nødvendig, helt uavhengig av om andre forstår det annerledes. Men Holgersen og Pallesen glemmer noe vesentlig. Norsk Psykologforening er ikke bare en fagforening. Vi er like mye en faglig forening, en utdanningsinstitusjon og en samfunnsaktør som fremmer høy faglig og etisk standard på psykologisk virksomhet.
Norsk Psykologforening kan leve godt med å være kritisk til den utdanningen som gis ved universitetene. Vi er selvsagt klar over at universitetene reflekterer over sitt samfunnsansvar, og at dette også har vært del av diskusjonen rundt opptaksordningen. Men som representanter for den største helseprofesjonen innen psykisk helse må vi aldri bli nesegruse i vår respekt for universitetenes akademiske frihet til selv å definere hvordan de skal leve opp til samfunnsansvaret. Norsk Psykologforening har ingen direkte innflytelse på hvordan utdanningene er utformet. Det bør da ikke overraske noen at vi til tider kan mene at universitetene prioriterer feil, beveger seg for sakte eller til og med i gal retning når det gjelder utdanningen av psykologer.
Det er nemlig Norsk Psykologforening som får telefonene fra stadig flere medlemmer som har fått kritikk fra Helsetilsynet for mangelfull journalføring, for at de ikke kan lovverket, for at de ikke forholder seg til de retningslinjer som gjelder, for at de ikke gjør gode nok vurderinger eller ikke tar det overordnede ansvaret de er pålagt som selvstendige behandlere. Det er Norsk Psykologforening som må starte spesialistutdanningen med egne felleskurs i basal anvendelse av helselovgiving, og rolleforståelsen som helsepersonell, fordi det er åpenbare hull i denne kompetansen. Og det er vi som, når vi stiller spørsmål ved oppstarten av spesialistutdanningen om hva som er psykologenes ”særskilte kunnskap”, møter en nærmest øredøvende taushet hos de som nettopp er ferdigutdannet.
Norsk Psykologforening har ikke noe problem med å forstå at det tar tid å tilpasse utdanningsplaner for profesjonsstudiet til stadig nye oppgaver, ansvarsområder og verktøy som psykologer kan ta i bruk. Således er vi mer enn villige til å kompensere for de eventuelle mangler nyutdannede psykologer måtte ha i sin kompetanse etter endt studium i slike overgangsfaser. Men vi har en klar forventning om at universitetene selv skal utnytte det potensialet som ligger i det seksårige studieforløpet man har til disposisjon for å sikre at grunnutdanningen fra dag én former dem som helsepersonell. Vi har en like klar forventning om at psykologer som starter på spesialistutdanningen vi forvalter, ikke starter på scratch, men faktisk har en grunnkompetanse å bygge spesialistkompetansen på.
Holgersen og Pallesen mener at de har departementets forståelse å lene seg på når de sier at dagens studieløp for profesjonsstudiet i psykologi er seksårig og gjennomgående. De unnlater å nevne hvilket departement som mener dette. Det er neppe tilfeldig. Det er selvsagt interessant hva utdanningsdepartementet måtte mene om unntaket profesjonsstudiet fikk fra kvalitetsreformen. Men det er grunn til å spørre om helsemyndighetene vil være enig. Det ville overraske meg om de som er den reelle bestiller av psykologkompetansen ikke ønsker et best mulig integrert seksårs studium der studentene allerede fra første dag ble bevisstgjort det store ansvaret det er å være helsepersonell.