Om sorg

Førsteamanuensis Lindstrøms ved Det psykologiske fakultet har i anledning fakultetets 25 års jubileum nylig holdt to forelesninger samt fremstått i en rekke media, med sine tanker om sorg og sorgbearbeiding. Hovedbudskapet er at en bør ta seg sammen og komme seg videre, og at det å drive fysiske aktiviteter, stelle med kjæledyr og gjøre nye bekjentskaper er måter å ta seg sammen på.

Lindstrøm fremfører en retorikk som har karakter av; “hva psykologfaget og dere alle har tenkt om sorg er myter, nå kan vi endelig si hva som er sant”. Retorikken er problematisk. For det første foreligger det rik forskning og teori som klart indikerer at det å kjenne på og uttrykke følelser er sunt og ikke usunt. Dette må ikke forståes dit hen at det er hensiktsmessig å handle på alle typer av følelser, for eksempel sinne. Det å uttrykke en følelse gjør at en blir forstått av andre, og derigjennom vil en kunne forstå seg selv bedre. Sorgen lindres gjennom medmenneskelig forståelse, og det å akseptere sin egen følelse av sorg, å tåle å være i den, er hva som gjør at den etter noe tid slipper taket. Det foreligger god dokumentasjon på at for eksempel sorggrupper er til god hjelp for dem som deltar i dem.

Når Lindstrøm foreslår at en skal rette fokuset vekk fra denne følelsen, og endog antyde at en er til plage for andre ved å uttrykke den, så fremfører hun etter mitt syn råd som er klart feilaktige og skadelige. Lindstrøms råd om å holde tilbake, for ikke å virke brysom på sine omgivelser, vil for mennesker i sorg kunne virke forsterkende på nettopp den følelsen av å være til bry og belastning som mange i en slik situasjon kan ha.

I sin iver etter å gi råd basert på ny forskning skulle jeg ønsket at Lindstrøm utviste en større varhet for skillet mellom er og bør. En ting er hva hennes forskning måtte vise, en annen ting er hva den enkelte bør gjøre. Det sistnevnte er et livsfilosofisk og normativt spørsmål som hennes forskning naturligvis ikke kan gi noen entydige svar på. Hun kan kun antyde forhold som vi alle i vår særskilte situasjon kan dra nytte av når vi gjør våre valg.

Lindstrøms uttalelser føyer seg inn i en rekke av psykologers såkalte forskningsbaserte uttalelser om hvordan folk bør leve sine liv. Vi har for eksempel nylig fått høre at vi bør få barn sent i livet, at vi bør spise sammen hele familien og ta tenåringer med på tur - og nå at vi altså bør klappe hunden, drive trening og la være å tenke på ubehagelige ting. Dette likner da ikke på psykologi, men heller på småborgerlig moralisme?

Hva er det som kan ha gjort at lindstrøm har kommet til å ta feil i sitt syn på sorgbearbeiding? Jeg tror at det største problemet er at hun ikke skiller klart mellom sorg som et menneske er i stand til å åpent kommunisere og akseptere i seg selv, og en sorg som har låst seg fast og blitt til depresjon.

I de tilfeller sorgen går over i en depressiv tilstand og en har begynt å anklage seg selv sterkt og kjenner tomhet og ubehag vil situasjonen ofte være at en ikke lenger klarer å gjenoppta sitt arbeid. Dette er også en situasjon hvor det kan oppstå vonde sirkler i forhold til andre, ved at en ikke på en god måte får kommunisert følelsene sine, og følgelig kan bli oppfattet som repeterende og låst av de som står en nær. Dette er en tilstand av psykisk lidelse og jeg oppfatter Lindstrøm som direkte krenkende når hun fremsetter at dette kunne vært løst gjennom aerobic og hundehold. Jeg vil da heller si at mennesker i en slik situasjon er i behov av omsorg og faglig ekspertise, enten i form av kontakt med psykolog eller psykiater, eller gjennom ulike former for organisert selvhjelp.

Lindstrøms synspunkter ender således opp i en posisjon hvor hun fremstår moraliserende på et område hvor medmenneskelighet, eventuelt også i psykoterapeutisk form, er hva som trengs.