Det har blitt sagt at framgangen på THES-rankingen kan forklares ved at UiB har fått ” 10-15 nye venner” , sammen med ”betydelige metodeendringer” (Reed m.fl.23.3.). Reed har ikke redegjort for hvilke metodeendringer det gjelder og hvordan disse skulle favorisere Bergen spesielt, men det er heller ikke det poenget vi skal oppholde oss ved her. La oss først repetere hva den seneste THES-rankingen bygger på, nemlig akademisk peer-review (40%), arbeidsgiver/rekrutterer-review, eller hvor attraktive kandidatene oppfattes på et internasjonalt arbeidsmarked (10%), forholdet mellom student og ansatte (20 %), siteringer per ansatt (20 %), og, endelig, utenlandske ansatte og studenter (til sammen 10 %).
Slik kan man si at en institusjons/de ansattes omdømme teller 50 %, men det er altså to helt ulike omdømmemålinger det er tale om. Det har blitt foreslått at siteringer per ansatt skulle telle mer enn 20 %, men prisverdig nok er denne andelen beholdt for ikke i urimelig grad å favorisere medisinske fag og life sciences i forhold til fag som har andre publiseringstradisjoner eller land hvor publiseringsspråket ”naturlig” er engelsk. Akademisk peer review gir forøvrig størst standardavvik, noe som ikke er helt uventet i en måling hvor mer enn 5000 personer har deltatt i rangeringen. Lavest standardavvik er det på variablene student-ansatt og andelen utenlandske ansatte og studenter, hvor utgangspunktet er statistikk.
La oss da se på UiB, som i 2008 lå som nr. 97 blant europeiske universitet og nr. 227 i verden. Våre resultat bygde på følgende ”poengsummer” (hvor 100 er høyeste sum):
Akademisk peer-review: 52
Arbeidsgiver/rekrutterer-review: 32
Forholdet ansatt-student: 31
Siteringer per ansatt: 67
Utenlandske ansatte og studenter: 79
Det er desverre ikke mulig å sammenligne hvilke kriterier som i perioden 2005-2008 har endret seg og ført til at UiB har bedret sin plassering, men det er grunn til å legge merke til at vårt universitet ikke gjør det best på omdømme, men på sitering og internasjonale ansettelser/studenter - altså etter såkalte ”objektive” kriterier. Dette taler for det første for at ”10-15 nye venner” kanskje ikke er utslagsgivende? For det annet betyr dette at vi har et arbeid å gjøre på flere områder for å rykke opp på rankingen – et arbeid som slett ikke kommer uventet på, ettersom det passer nokså godt med problemer som allerede er definert ved institusjonen. Vi trenger mange flere internasjonale forbindelser – å styrke internasjonalt forskningssamarbeid og utveksling; vi trenger å arbeide med å gjøre våre kandidater mer attraktive på arbeidsmarkedet – jfr. diskusjoner om dette som har funnet sted i løpet av denne valgkampen – og vi trenger flere ansatte per student (et tilbakevendende krav fra flere fakulteter). Ser vi på universitetet i København, som er det nordiske universitetet som har best plassering på THES (12 i Europa, 48 i verden), ligger det langt foran oss på akademisk peer review (88) men ikke minst på forholdet mellom ansatte og studenter (100 – som er det samme som de universitetene som er rangert aller øverst på listen), men det har en lavere siteringsgrad (45) enn f.eks. UiB. Generelt er det klart at ansatt-student favoriserer universiteter med medisinske og tekniske utdanninger hvor studenttettheten ofte er lavere enn i ”massefag”.
Tross vanskene med å analysere hvilke faktorer som har endret seg fra år til år, er det grunn til å tillegge rangeringen en viss vekt fordi den faktisk brukes, fordi vi ser at de universitetene vi ”alle” vil sette på topp, Cambridge, Oxford og de store amerikanske universitetene, ligger i tet år etter år, og nettopp fordi den balanserer omdømme med faktorer som tilsynelatende er enklere å måle – som publisering. Det er forøvrig vanskelig å forstå den store motviljen enkelte har mot at akademiske peer review skal telle – alle vet at slike kan være noe tilfeldige, men samtidig er de et nokså vanlig innslag i alle bedømmelser av faglig kvalitet. Derfor: la oss heller glede oss over THES-resultatet på vegne av hele universitetet, og samtidig erkjenne at det er områder hvor vi kan bli bedre.
Dette betyr selvsagt ikke at denne rangeringen er den beste som finnes, men andre rangeringer har sannelig også sine problematiske sider. Academic ranking of world universities (Shanghai) legger for eksempel vekt på antall nobelpriser i fysikk, kjemi, medisin og økonomi blant alumni såvel som ansatte (til sammen 30 %). For universiteter som ikke er spesialiserte humanistiske eller samfunnsvitenskapelige universiteter vektes publikasjoner i Nature and Science til 20 %. Dette gir ikke nødvendigvis en bedre målestokk for et relativt nytt breddeuniversitet som vårt: en slik måling favoriserer gjerne en annen type universiteter. Ikke dermed sagt at vi ikke gjerne skulle ha en bedre plassering også der – men da må vi altså bli svært gode i noen bestemte fag. På THES-rankingen er det i Bergen humaniora og samfunnsfag som klarer seg best (hhv 140. og 139. plass), så vi aner at det kan være spesielt utfordrende å klatre på en skala hvor disse fagene spiller en mindre rolle i den totale vurderingen.