I et leserbrev av 13.5. kritiserer HF-dekan Gjert Kristoffersen og instituttleder ved IF Leiv Egil Breivik På Høydens oppslag i forbindelse med en stilling i latinamerikansk litteratur. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det må utvises stor varsomhet i slike saker. Særlig nå, etter at det omsider er brakt på det rene at det ved HF skal praktiseres meroffentlighet i ansettelsessaker, påhviler det både journalister og ansatte et ansvar for at disse sakene ikke gis en utilbørlig ”partisk og skeiv framstilling”. Samtidig er det, slik de to lederne også understreker, nødvendig å drive kritisk journalistikk – selv i ansettelsessaker.
Men innlegget fra dekan og instituttleder er ikke på høyde med deres egen oppfordring. Tre uker etter at saken er over, velger de å ta til motmæle for å få fastslått at prosessen, slik de vurderer den, har vært prikkfri: Problemene skyldes ene og alene en svak innstilling fra den sakkyndige komiteen – i tillegg til På Høydens oppslag om saken. Da kan det være på sin plass å minne om at instituttleder og dekan er de to viktigste instansene som skal kvalitetssikre den sakkyndige vurderingen før saken når frem til fakultetsstyret. Instituttleder formulerer en innstilling basert på alle dokumentene i saken; dekanen legger sin egen saksfremstilling samt et vedtaksforslag frem for fakultetsstyret. Begge må nødvendigvis ha lagt til grunn det dokumentet som var så mangelfullt at fakultetsstyret med ni mot én stemme vedtok å underkjenne det og gå til ny utlysning.
I stedet for å ta lærdom av dette og spørre seg om noe kanskje kunne vært gjort annerledes, velger dekan og instituttleder en strategi som kombinerer ansvarsfraskrivelse og mistenkeliggjøring av de som har vært kritiske til denne prosessen. Det er en ikke ueffen retorisk vri å fremstille saken slik at det faktum at det var kvaliteten på innstillingen som gjorde at den ble underkjent, blir til et argument for at man i prosessen for øvrig har vært ”rettferdig mot alle kategoriar søkjarar” – men det er og blir en non sequitur: Det ene følger ikke av det andre. Og uansett er det vel ingen som har hevdet at IF-ledelsens politikk overfor egne rekrutter skulle gi HFs fakultetsstyre grunnlag for å underkjenne innstillingen i en ansettelsessak?
Det som ble påpekt i På Høydens oppslag, var derimot den oppsiktsvekkende kombinasjonen av svikt i to ledd: IF lyste ut denne stillingen (for tredje gang, som Breivik og Kristoffersen riktig nok påpeker, men årsakene til dette er en helt annen diskusjon) med en søknadsfrist som gjorde at de to eneste interne rekruttene som faget noen sinne har produsert, så vidt rakk å søke med levert avhandling. I neste omgang godtok instituttledelsen en sakkyndig vurdering som legger til grunn at de interne kandidatene ikke kunne rangeres blant de sterkeste søkerne fordi de ennå ikke hadde rukket å disputere. Hvis dette etter dekanens og instituttlederens vurdering er å være ”rettferdig mot alle kategoriar søkjarar”, tillater jeg meg å stille et lite spørsmålstegn ved deres vurderingsevne – i alle fall i denne konkrete saken.
Som den eneste vitenskapelig ansatte ved UiB som har drevet aktiv veiledning av stipendiater i latinamerikansk litteratur, har jeg vært vitne til IF-ledelsens praktisering av ”[o]msynet til interne og eksterne kandidatar” på nokså nært hold. Og det jeg har sett, stemmer ikke overens med det bildet dekan og instituttleder tegner. Dette fant jeg – etter å ha vurdert sakens ulike sider – det riktig å si til På Høydens journalist da det ble snakk om å lage et oppslag om denne stillingssaken.
Når jeg nå også svarer på Breiviks og Kristoffersens leserbrev – til tross for at jeg er selverklært inhabil i denne saken – er det fordi deres karakteristikker er like krasse som de er misvisende. Først skriver de: ”Her [i På Høyden 22.4.] kjem fast tilsette med eit nært fagleg forhold til den søkjaren som også står fram, med kritikk av både den sakkunnige komiteen og sakshandsaminga.” Dernest påstår dekan og instituttleder at ”tilsette ope fremmer [gjennom På Høydens oppslag] kandidaturet til ein intern søkjar”, for så å konkludere med at det hele arter seg som “ein rein kampanje til fordel for ein intern søkjar”. Dette er meget sterke ord fra to personer i sentrale lederstillinger ved en akademisk institusjon.
Undertegnede må, som den eneste fast ansatte ved UiB som ble sitert i På Høydens oppslag, nødvendigvis være en av dem som Breiviks og Kristoffersens karakteristikker er myntet på. Men mine uttalelser til På Høyden inneholdt ingen kommentar til noen av dokumentene i saken. Dette var rett i forkant av møtet der det omsider ble avklart at HF skal praktisere meroffentlighet i ansettelsessaker, og jeg var derfor påpasselig med ikke å uttale meg om dokumenter som fakultetsledelsen fremdeles mente skulle være unntatt offentlighet. Av andre og mer opplagte årsaker voktet jeg meg vel for å fremme kandidaturet til noen spesielle av søkerne.
Derfor vil jeg be Breivik og Kristoffersen om å vise hvordan mine uttalelser kan leses som en kritikk av den sakkyndige komiteen – og hvor det er jeg åpent fremmer kandidaturet til én intern søker. Dersom de ikke er i stand til dette, regner jeg med at de selv tar initiativ til å få ytringene dementert. Alt annet vil måtte tolkes som et forsøk på med usaklige midler å kneble en debatt om grunnleggende prinsipper ved institusjonens virksomhet.